Da du for aller første gang åpnet døren til Vinmonopolet måtte du svelge. Det nødtørftige alvoret og det dempede ekkoet satte seg straks i strupehodet ditt som tørr angst. Opphøyet bak disken sto ekspeditøren, og med ryggen mot hyllene voktet han rekkene av flasker og farget glass. Du husker ennå han var kledd i en brun og strengt tilknappet lagerfrakk og at han speidet vaktsomt over brillene mellom rekkene av løftede blikk og bredbeinte menn. I køen av manndom og vilje sto du bøyd og gjentok og gjentok som et mantra:
«En flaske Bourdaux Blanc takk, en flaske Bourdaux Blanc takk.»
Du har for lengst glemt hva strupen ga fra seg av lyd, men du fikk din flaske og snudde, og mens du lette etter utgangen grep ekspeditørens kalde øyne deg i nakken og med en stemme som snart ville rope:
«Stopp unge mann!»
Men du fikk endelig fomlet døren åpen og frihetens og gatens pust løftet ditt hår.
Blant rekker av flasker i kjente og ukjente fasonger, langs stabler av kartonger, i farger som glitrer og skinner, og blant edle merker fra kjente og ukjente vinmarker, slott, klostre, land og kontinenter, kan vi i dag gå ubesværet og nynne blant hyllene på Vinmonopolet og nikke høflig og gjenkjennende til snart den ene, snart en annen flaske vi løfter opp og vender mellom hendene.
Ekspeditøren ser smilende på deg, og henvender seg med kunnskaper som du ellers må lete deg fram til i vinspaltene i de sobre og fargesmektende gourmetbladene. Og når du forlater butikklokalet med posen full av selskapelighet, venner og latter, priser du friheten velstanden har gitt deg.
Da mannen overførte sin kompetanse og ansvar som vedhogger og ovnspasser til utegrillen, avslørte han samtidig sine utilstrekkelige kunnskaper som kokk. Om det var denne erfaringen som ga støtet til den gourmetkulturen som har fått slik utbredelse de senere år, er vanskelig å si, men det er uomtvistelig at tilberedning av mat har blitt en dedikert øvelse blant menn.
Mat tilberedes ikke kun fordi det er påkrevd, men fordi prosessen krever tid, riktig verktøy, kunnskaper, innlevelse og sist men ikke minst leverer den status. På samme måte som hagen ble en forlengelse av tapetet i stua da de overdådige hagemarkedene oppsto, er matlaging i vårt velværesamfunn, i likhet med hagen, blitt en del av vår personlighet som vi gjerne stiller til skue.
Mellom den første og de to siste observasjonene ligger det en dyp kløft av kjøpekraftutvikling, velstand og væremåte. Når du løfter en tung indrefilet opp av kjøttdisken eller åpner en flaske rødvin i en prisklasse som tilsvarer det en rørlegger tar betalt for å skifte en pakning, føler du da et stikk av dårlig samvittighet?
Hvis det er en trøst, kan jeg gjerne gjenta at det puritanske og nødtørftige livet har bestemt vår leve— og tenkemåte i generasjoner, og at du selv er en liten fold av denne mistrøstige kulturarven. Skraper du forsiktig i overflaten av huden på en nordmann, kommer puritaneren straks til syne. Mange synes fremdeles å mene at det påkrevde er tilstrekkelig.
At det å stille sult er påkrevd, men ikke tilstrekkelig, erfarte våre forfedre tidlig der de satt og rapte, mette og varme i flakket rundt bålet innerst i hulen. Med flint og kullfarge hogget og kloret de inn tegninger av dyr og redskaper i fjellveggen. Ga dem liv, ånd og mening. Behovet for å dekorere og meddele har kjennetegnet og fulgt menneskeslekten siden.
I det såkalt postindustrielle samfunnet skal fritiden mettes med den samme mening som arbeidet ga smeden og bakeren da de, etter å ha fortært dagens siste måltid, la seg utslitte til å sove for natten etter en lang dag over essene eller foran bakerovnen. Fritid var uvirksomhet. Fritid var hvile.
Underholdningsindustrien og de såkalt kreative næringene er de mest ekspansive både i volum og omfang, globalt så vel som nasjonalt. Og de er langt mer nærværende og påtrengende enn fabrikksirenens kommandorop under industrialismens storhetstid. De griper direkte inn i vår personlighet, og i vårt strev for å bli gangs mennesker. Desto viktigere blir det at de kommersielle aktørene blir utfordret på kvalitet, for det finnes snart ingen grenser for hvordan det meningsløse kan gjøres meningsfylt av den kommersielle underholdningsindustrien.
I dag myldrer kulturskolene av barn og nysgjerrighet. Kunstutstillingene og galleriene blir besøkt og beskuet. Operataket i Oslo myldrer av skuelystne. Forestillingene er utsolgt før de når avisspaltene. Bibliotekene melder om rekordbesøk. Hver bygd og småby med selvrespekt holder revy over seg selv og sitt. Det arrangeres festivaler, musikkspill og karneval. Fotballturneringer. Dyrskue. Vårt behov for opplevelse og meddelelse synes umettelig.
Men vi hører dem stadig, også fra bystyrets og Stortingets talerstol. Et vedvarende akk og ve. Pengepugerens og misantropens sukk. Et fornærmet snøft fra henne som ikke forsto at flintsteinen kunne brukes til annet enn å skrape beinet rent for den siste kjøttrevl.