Likevel er det verdt å tenke rolig gjennom Kristiansand-ordfører Per Sigurd Sørensens ideer om hvordan tiggeri bør reguleres strengere enn tilfellet er i dag.
For å skulle drøfte problemstillingen Sørensen reiser, må det i så fall ligge en tydelig erkjennelse av at tigging er et uttrykk for at vi i vårt velferdssamfunn har grupper som faller utenfor hjelpeordninger og støttetiltak. Det å tigge må derfor fortsatt være en mulighet, også i Kristiansand. Det å kunne hjelpe medmennesker ved å gi dem penger på gata, må fortsatt være mulig for de som ønsker det.
Med dette som bakteppe er vi imidlertid enig med Sørensen i at man vil være tjent med at denne virksomheten reguleres strengere enn i dag. Grunnen til dette er todelt.
Det ene hensynet er til folk flests ve og vel. Stadig meldes det om at mennesker, ofte folk som selv er svake, opplever et utidig press fra tiggende mennesker om å gi fra seg penger. Det er en uholdbar situasjon, og et tegn på at deler av tiggevirksomheten er ute av kontroll. Byens borgere skal kunne ferdes fritt i Kristiansands gater uten å utsettes for slikt.
Det andre momentet som gjør at Sørensens tanker har noe for seg, er dokumentasjonen av at tigging henger sammen med organisert kriminalitet. Utenlandske tiggere kommer hit i planlagte massereiser, styrt og kontrollert av bakmenn. De samme bakmennene står bak kriminell og samfunnsskadelig virksomhet som bør strupes. Gjennom registreringsordningen som Bergen har innført, og som Sørensen vil ta etter, er disse tiggerne forsvunnet fra vestlandsbyen. Med dem er også noe av bakmennenes eksistensgrunnlag borte.
Samtidig vil vi minne både Kristiansands politikere og byens befolkning om at man ikke løser de grunnleggende problemene – tiggingens årsak – ved å innføre en strengere regulering. Hvis man vedtar slike regler, er det derfor enda viktigere at både det offentlige og vi som enkeltindivider, bidrar til å bedre forholdene for dem som må ty til tigging. Både våre ”lokale” tiggere og de som kommer langveisfra er en påminnelse om skjevfordelingen i samfunnet – i vårt eget nærmiljø så vel som i en global målestokk.
Som tidligere domprost Dag Nordbø påpekte i avisen forrige uke, må vi tåle å bli konfrontert med andre menneskers nød. Og både kommunale myndigheter og de av oss som har i overflod, bør kjenne på det som en konstant oppfordring til å dele av vår rikdom.