I forrige uke skapte 16 år gamle Jasmin Tunc overskrifter i mediene da hun utenfor Stortinget overrakte justisminister Knut Storberget 400 symbolske Nansenpass på 150 årsdagen for Fridtjof Nansens fødselsdag. Hun er en av angivelig 400 «papirløse» asylbarn som har bodd med sin familie i mer enn tre år i Norge etter å ha fått avslag på asylsøknaden.

Tunc tilhører en flyktningefamilie fra Libanon med opphold i Lillesand, som i ni år forgjeves har søkt Utlendingsdirektoratet (UDI) og ankeinstansen Utlendingsnemda (UNE) om oppholdstillatelse i Norge. Familien har fått avslag på oppholdstillatelse i Norge ni år på rad, og har følgelig oppholdt seg ulovlig i Norge siden 2003. Men hun appellerer nå til vår sympati og vår medmenneskelighet. Hvor «Nansen-passet» skal gi assosiasjoner til vår humanitære arv og vårt humanitære sinnelag.

Bare med den haken at Nansenpass-analogien halter. Nansenpassene ble utstedt i etterkant av en verdenskrig som kastet om på grenser og skapte nye nasjonalstater med den følge at millioner av statsløse flyktninger virret rundt i det sydøstlige Europa og Midtøsten i verdenskrigens kjølvann. Familiene til de 400 asylbarna og de anslagsvis 18.000 personene som oppholder seg ulovlig i Norge, er verken statsløse eller «papirløse», men har bitt seg fast i Norge og nekter å returnere frivillig til sine hjemland. (Statistisk sentralbyrå anslår at to tredeler av disse er asylsøkere med avslag). FN regner med at det finnes rundt 11 millioner statsløse i verden, men få av dem er registrert som asylsøkere i Norge. Det finnes derfor få eller ingen «papirløse» flyktninger i Norge. Alle asylsøkere har et statsborgerskap. Men det finnes asylsøkere som gjør sitt beste for å skjule sin identitet og som makulerer sine identitetspapirer.

Hva angår familien til Jasmin Tunc i Lillesand, er det, i tillegg til familien selv, bare UDI som kjenner deres historie og det faktiske grunnlaget for avslagene om oppholdstillatelse og politisk asyl. Men familien har fått anledning til å prosedere sin sak i norske medier – flere ganger i Lillesandsposten, i Ny Tid, i Klassekampen, i Agderposten, i Aftenposten og i Fædrelandsvennen.

Utlendingsmyndighetene har konkludert med at de ikke er berettiget til asyl etter asyllovgivningen. Det betyr at man mener de verken risikerer forfølgelse eller overgrep i sitt opprinnelige hjemland. Etter det som er kommet fram i mediene, flyktet familien fra krigen i Libanon til Tyrkia i 1982, og derfra til Tyskland. I 2002 ble de kastet ut fra Tyskland og søkte asyl i Norge, hvor de fikk endelig avslag i 2003. Etter det har de fått avslag på avslag ni år på rad. Det kunne ha vært opplysende å se UDIs begrunnelse for avslaget om oppholdstillatelse holdt opp mot den versjon familien selv har formidlet gjennom mediene, og å få vite hvor behjelpelig de selv har vært med å avklare sin egen identitet. De har ulovlig oppholdt seg i Norge i ni år og bevisst brutt norsk lov og spekulert i at dersom de biter seg fast lenge nok i Norge, vil de som familie med mindreårige barn få amnesti – og oppholdstillatelse. Men i dag har familien status som ulovlige innvandrere og lovbrytere.

Og det er nettopp det som gjør forvaltningen av norsk asylpolitikk til en forskjellsbehandlende hengemyr. Familier med barn som søker til Norge fra land som ikke kvalifiserer for politisk asyl, kan lovstridig bli sittende i asylmottakene til de når en grense hvor de gis opphold på humanitært grunnlag av hensynet til barna. Hvor deres standhaftighet belønnes med en oppholdstillatelse andre av deres landsmenn og -kvinner kan se langt etter. Uberettigede asylsøkere skyver barna foran seg i et kynisk spill om norske politikeres humanitære samvittighet. Derfor var det 16-årige Jasmin Tunc, og ikke hennes far eller mor, som frontet Nansenpass-aksjonen ved Stortinget i forrige uke.

Derfor vedtok regjeringen en midlertidig forskrift i 2004 som ga 400 personer opphold på humanitært grunnlag, hovedsakelig barn. Derfor vedtok regjeringen en midlertidig forskrift i 2007 som ga 470 personer opphold på humanitært grunnlag, hovedsakelig barn. Og derfor vil SVs stortingsrepresentant Heikki Holmås nå arbeide for at nye 400 «papirløse» barn skal få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i 2011. Ifølge Aftenposten har han allerede gått langt i å love Jasmin Tunc og hennes familie oppholdstillatelse. Hvilket han som stortingspolitiker strengt tatt ikke har noe med.

I Norge har vi lagt opp til et system som «straffer» mennesker som forholder seg til et endelig avslag og reiser hjem, slik det forventes, mens de som trenerer utreisen, kan belønnes med opphold. Konsekvensene er selvsagt at færre returnerer frivillig, og vi får flere ubegrunnede asylsøkere som ikke søker asyl på grunn av beskyttelsesbehov, men fordi de håper på amnesti. Hvilket bidrar til å utvanne asylinstituttet.

Spørsmålet er om hvor mange «papirløse» barn som gis amnesti i Norge om nye tre år, eller fem år, når det sitter noen hundre eller tusen asylsøkerfamilier med barn i mottak, i påvente av å nå den magiske grensen for oppholdstillatelse i Norge. Eller for å sitere lederartikkelen i Aftenposten i forbindelse med Holmås’ utspill: «Spørsmålet er om det er staten eller foreldrene som har skylden. Foreldrene bør ikke dekke seg bak sine barn, enten det nå handler om å flykte fra politisk undertrykkelse eller fra økonomisk elendighet.»

Men det er nettopp det som skjer – det er barna som gir dem det amnesti de kan oppnå ved å drive sivil ulydighet mot norske innvandringsmyndigheter. Norsk asylpolitisk praksis er derfor en regelrett invitasjon til barnefamilier fra de mindre velstående land i verden om å søke asyl i Norge under mottoet: La de små barn komme til oss – hindre dem ikke, for etter tre år får dere og familien oppholdstillatelse i Norge.

Var det noen som snakket om en likebehandlende innvandringslov?