Kuppforsøket mot Gordon Brown var dømt til å mislykkes. Både tidspunktet og måten det ble forsøkt gjennomført på var feilslått. Derfor var det liten støtte å få der kuppmakerne kanskje trodde de ville få den; blant en del av Browns nære allierte. Geoff Hoon og Patricia Hewitt, som iscenesatte mistillitsforslaget, tilhører begge den mye omtalte Tony Blair-fløyen av partiet, og ligger lenger til høyre innen Labour enn Browns fløy.
Bakgrunnen for kuppet var redselen for et sviende nederlag i forstående valget, som antakelig vil bli avholdt 6. mai i år. Hoon og Hewitt mente at dette var siste sjanse til å fjerne en upopulær leder, slik at Labour kunne yte de konservative en viss motstand i valget.
Selv om mange i Labour har uttrykt skepsis, og endog motstand mot Brown, var tidspunktet for dette kuppet helt feil. Brown har hatt en nedadgående kurve siden høsten 2007, og det har vært en rekke anledninger til å stille mistillitsforslag mot ham. Da ingenting skjedde på partiets landsmøte i høst, regnet de fleste partiets lederskap med at faren var over. For å skifte leder så tett opp til et parlamentsvalg ville bare gjøre situasjonen verre for et allerede hardt prøvet Labour. For det tar tid for en nyvalgt leder å skape sin egen profil i innad i partiet, for ikke å snakke om den tiden det tar å skape sin politiske identitet i velgerskaren.
Planen til Hoon og Hewitt led også under en manglende back-up plan. Hvordan så de for seg situasjonen etter Brown eventuelt var fjernet? Hvem så de for seg som den nye lederen? Var det sannsynlig at opinionen ville akseptere nok en statsminister som ikke var valgt? Brown lever som kjent på Blairs seiersmandat fra valget i 2005. Mye tyder på at flere tanker var tenkt, men at disse forble utilgjengelige for media siden prosessen aldri kom videre.
I tillegg til tidspunktet var også metoden feil. Forslaget, som var skissert i det brevet Hoon og Hewitt sendte til alle Labours parlamentsmedlemmer, gikk ut på at det skulle avholdes en hemmelig votering over Browns lederskap. Dette er en ytterst betenkelig måte å bestemme en leders skjebne på, selv om det antakelig var gjort fordi de antok at en hemmelig avstemning ville gi en større oppslutning om forslaget deres. Likevel finnes det ikke presedens for å gjøre det på denne uryddige måten i et parti som heller ikke har presedens for å uttrykke formell mistillit mot sine ledere.
Hoon beklaget dog ingenting da kuppforsøket var over, men sa derimot at det var en anledning for Browns motstandere å komme fram i dagslys. Men da tungvektere som brødrene David og Ed Miliband, Jack Straw, Douglas Alexander og Harriet Harman etter noen timer tok Brown i forsvar, forsto kuppmakerne at det hele var over.
Utad brukte Brown selv liten tid på å riste av seg denne motstanden, og sa det var som en storm i en tekopp. Når vi vet at de britiske tekoppene er atskillig større enn de norske, og nytes oftere, viser kanskje metaforen at utfordringen er større enn det Brown liker å innrømme. For det er den. Kuppforsøket er det største forsøket på å undergrave Browns autoritet siden han overtok fra Blair sommeren 2007, og han parerte dette akkurat som han har parert de andre. Hans fokus er på å økonomien, krigen i Afghanistan, det ekstreme været og ikke minst vinne de viktigste argumentene nå når valgkampen setter inn for alvor.
Timingen for kuppet var ikke bare feil i forhold til det forestående valget, men også i forhold til siste ukes dragkamp mellom Brown og de konservatives leder David Cameron. Brown fikk en frisk start på det nye året med uvanlig god forestilling i Underhusets spørretime, mens Cameron fremsto som noe stivere.
Riktignok viste årets første måling at Labour ligger 9 % bak de konservative, mens to målinger, som ble gjennomført i etterkant av de refererte hendelsene, viser at Labour ligger 11 % bak på den ene, mens den andre viser at 60 % av de spurte mener Labour er det mest splittede partiet. Splittelse er som kjent ikke uvanlig i store partier som Labour og de konservative, men inn mot et parlamentsvalg er det nesten ubetinget negativt med en slik splittelse som Labour nå opplever. Derfor har nå Brown samlet sine allierte i et forsøk på å fremstå som samlet og enige inn mot starten på den offisielle valgkampen.
Brown og hans kabinett vil prøve å bruke den energien som ble skapt i sirkelen rundt Brown etter kuppforsøket til noe positivt. Det trengs både når det gjelder situasjonen på meningsmålingene, men det gjelder like mye i forhold til å presentere et valgmanifest som gir gjenklang blant velgerne. For et parti som har sittet ved makten så lenge som 13 år trengs som oftest en mer aggressiv og overbevisende valgkampstrategi for nok en gang å vinne. Denne gangen er det mange som lurer på hva Brown vil gjøre personellmessig når det gjelder valgkampteamet.
For ved valgene i 1997, 2001 og 2005 var den politiske «Zeitgeist» nokså enkel å lese, og valgstrategien ble lagt opp deretter. Denne gangen er situasjonen noe vanskeligere. Slik det ligger an nå, har Browns regjering to hovedretninger de kan gå: den ene er å gå tilbake til den tradisjonelle klassekampen som vi kjenner fra 1980, og den andre er å videreføre ideene fra New Labour som utviklet seg på tidlig ’90-tall. Blir Browns nærmeste allierte Ed Balls innsatt som valgkampgeneral, blir de neste månedene preget av klassekamp. Men hvis dette vervet for eksempel faller på Peter Mandelson, blir strategien fra Blairs dager videreført.
Den sistnevnte tilnærmingen er den som har sikret Labour tre valgseire på rad. Det ville være en fallitterklæring å gå tilbake til en tradisjonell klassekamp, noe som åpenbart vil skremme bort mange av de middelklassevelgerne partiet har hatt om bord siden 1997. Med en slik strategi kan Cameron og de konservative antakelig innkassere den delen av befolkningen som også skaffet John Major den konservative valgseieren i 1992. Løsningen for Brown må være å legge en opp til en strategi som viderefører ideene til New Labour som favner både den tradisjonelle arbeiderklassen og den vaklende middelklassen.
De kommende ukene vil gi oss en indikasjon på om Brown evner å bruke energien fra den siste tids hendelser til å skyte fart i et skrantende partiapparat. For det må til hvis Labour skal kunne klare å gjøre valgkampen interessant og det forestående valget spennende.