Når EU-politikere og toppbyråkrater uttaler seg bombastisk om hvor godt det går med den greske håndtering av landets gjeldskrise, oppfører de seg som om de var magikere, mens det vanlige publikum da skjønner at det motsatte er tilfellet. Samtidig uttaler frittstående eksperter, forskningsinstitutter og «think tanks» at det simpelthen ikke lar seg gjøre for Hellas å betale seg ut av gjelden.

Beregninger viser at statsgjelden i 2013 vil ha økt til over 150 prosent av BNP, som tilsvarer nær 400 milliarder euro, 3,2 trillioner norske kroner. Hvorfor denne motsatte vurdering? Som politikere snakker de sjelden etter sin egen forstand og overbevisning; de har alltid en agenda, ofte fordekt. Sannhet og gyldighet er målet for den uavhengige forsknings— og ekspertklassen.

Der er to utveier på krisen realistene ser i dag: På Ambrosetti Forum ved Comosjøen i høst uttalte New York University-professor Nouriel Roubini, en av verdens fremste nasjonal- og makroøkonomer, at pengepolitikk kan øke likviditet men ikke gjøre noe med insolvens. Han hevder at Hellas bør søke omstrukturering av sin gjeld umiddelbart mens landet har et sikkerhetsnett fra EU/IMF/ECB, ellers vil en konkurssituasjon kunne bli sterkt uordnet og ødeleggende for Hellas og for eurosonen i sin helhet.

Den andre mer ekstreme utveien beskrev professor Hans-Werner Sinn fra IFO Institut, Tysklands ledende økonomiske «think-tank». Han hevder at sikkerhetsnettet ikke vil bestå dersom Hellas søker omstrukturering av gjelden. Han forutser videre at de nødvendige senere ekstra innstramninger gjennom tvungen såkalt «indre devaluering» gjennom deflasjon og depresjon kan «risikere å bringe landet til kanten av borgerkrig». «Det er umulig å kutte lønningene 30 prosent uten store sosiale opptøyer. Alle utveier, alternativer, er fryktelige for Hellas, men det minste av alle onder er å erklære seg konkurs og å komme seg ut av eurosonen, selv om dette vil bety kollaps av det greske bankvesen».

Som kjenner av og forsker på det greske samfunn har dette for øvrig vært mitt argumenterte standpunkt siden den greske krisen kom til overflaten. At de mange europeiske storbanker som sitter på greske søppelobligasjoner i milliardbeløp taper alt får de ta som en lærepenge, siden de ikke gjorde gode og tilstrekkelige risikoanalyser men sanseløst kastet seg på oppkjøp under blind tillit til Standard & Poor’s sine opphetede anbefalinger som var bygget på makroøkonomiske overflateindikatorer og mangel på innsikt i gresk politisk mentalitet og samfunn. Europeiske skattebetalere som i siste ledd får svi, må i sin tur organisere adekvate juridiske, strafferettslige og politiske grep mot bankene og deres ansvarlige ledere som kan velge å ta regressaksjon mot rangeringsinstituttene.

Primo oktober oppga regjeringen å drive inn gammel skattegjeld. Det er gitt amnesti til alle skatteskyldnere mot en mindre bot. Det er ikke ubetalt skatt fra det seneste år, men de seneste tjue-tretti år det er snakk om. Dersom denne skattegjeld har vært medberegnet i statens inntekter for de nærmeste to-tre årene og presentert Trojkaen som del av grunnlaget for låneberegningen, som er sannsynlig, har Hellas’ økonomiske situasjon blitt dramatisk forverret. Et nytt troverdighetsproblem for regjeringen dukket dermed opp: Den må hele tiden ha visst at det ville være umulig både teknisk og sosialpolitisk å drive inn skattegjelden, som er enorm, lavt beregnet av Financial Times til 280 milliarder norske kroner, men er trolig mer enn det dobbelte.

Jeg har tidligere skrevet om grekernes de facto (men ikke de jure) skattefritak gjennom alle disse årene som gjorde dem velstående, hvor de med sparte skattemidler kjøpte land, bygget privateiendommer og etablerte småforretninger. Grekerne flest har ikke rede penger nok eller lett omsettelige verdipapirer for å gjøre opp denne gjelden: Men de har land, boliger og biler. Dersom staten teoretisk hadde mulighet til å bringe en og en halv millioner boliger og biler til tvangsauksjon under en periode på to-tre år, ville operasjonene ikke fungere i praksis: prisene ville falle til bunns og knapt dekke kostnadene, grekerne ville boikotte alt kjøp av slike objekter og utlendinger ville ikke investere på grunn av frykt for aksjoner mot dem. Bare forsøket fra regjeringen på å sette i gang slike operasjoner ville føre til sosiale opptøyer og sivile ulydighetsaksjoner på mange felt.

Tilstramningene som alt er satt i verk har ført til stor arbeidsledighet, og den vil øke betydelig når nye offentlige sparetiltak snart blir effektuert. I storbyene vil gatene på kveldstid bli gjort utrygge av ransgjenger. Innbruddsbølger blir hyppige. De greske banker tømmes sakte for likvider som tas ut i store mengder av ressurssterke selskaper og privatpersoner som overfører dem til sine utenlandske kontoer i Sveits, Tyskland eller USA. Observante kunder i Nasjonalbankens større filialer kan daglig se transport inn av store mengder kontanter til erstatning for de store uttakene. Mange investerer formuer i eiendomsoppkjøp i attraktive turistområder.

De fleste grekere forstår ikke hvorfor landet er havnet i denne krisesituasjon. Folket blir bevisst holdt uvitende om den systemiske dysfunksjonalitet stat og samfunn har lidd under spesielt de seneste 30 år. Og om de misgjerninger sentralpolitikerne har begått de siste tiår med deres uhyrlige hypersalg av statsgjeldspapirer og deres gigantiske sløseri, overforbruk og misbruk av obligasjonslånene, uten tanke på at de engang skulle tilbakebetales. Dette måtte føre Hellas inn i katastrofen.