Dermed er det også klart at Carl I. Hagen snytes for den julepresangen han aller helst ville ha hatt, et rent og Hedstrøm-fritt parti. For vel er det greit å ha kvittet seg med Dag Danielsen, men Danielsen blir likevel aldri mer enn en grå mann fra Oslo.Hedstrøm er det annerledes med, han er blitt et reaksjonært ikon for innvandringsmotstandere og den delen av Fremskrittspartiet som Hagen ikke vil være bekjent av når han skal møte i fellesborgerlige fora. Men Hedstrøm er også Hagens dårlige samvittighet. For det er åpenbart for alle at det har vært tider da partiformannen nettopp satset på Hedstrøm og hans likesinnede; det er heller ikke så lenge siden.Derfor smaker det dårlig når Hagen bygger isfront til gamle venner og til og med forsøker seg på bortforklaringer om hvordan han i sin tid nærmest ble lurt til å stille som Hedstrøms forlover. Da står det tross alt mer respekt av Jan Simonsen, han slår ikke hånden av brødrene Danielsen, og advokatbror Per, som han også har vært forlover for — to ganger til og med. Men vi forstår godt hvordan Hagen krymper seg når Hedstrøm gledestrålende forkynner at han fremover skal operere «med megafon i folkedypet».For er det noen som kjenner folkedypet, så er det Hedstrøm, Jan Simonsen og Vidar Kleppe. Det skiller dem fra noen av de andre Hagen har ønsket å kvitte seg med, som Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen. Det er vanskelig å tenke seg Fremskrittspartiet uten de tre stemmesankerne fra Østfold, Vest-Agder og Rogaland. Det ville i så fall ha blitt et annet parti. Det forstår nok Hagen også, om hans personlige hevnlyst og styringskåthet i lyse øyeblikk får underordnes hva som tjener partiet best.Carl I. Hagen er kommet til det punktet der den personlige maktutøvelse ikke kan drives lenger uten at det ødelegger partiet fullstendig. Og da er spørsmålet: Er han villig til det? Velger han nå å innstille kampen for å få Hedstrøm fjernet i Østfold, og lar han også Vest-Agder og Rogaland få nominere i fred? I så fall har han akseptert at det må finnes et mangfold i partiet, et mangfold som går ut over partiformannens personlige smak. I så fall må han også innse at han ikke er partieier.Alternativet er å kjøre enda hardere på med nye knep og formalistisk maskespill for å gripe inn i lokale prosesser slik at alle «verstinger» til slutt faller. Men da kjører Hagen i så fall et løp der utfallet er mer enn usikkert. Det er ikke lett å se hva som driver ham akkurat nå, men at han vil mye og sterkt er det ingen tvil om. Så gjenstår det om se om han vil eie eller bevare partiet. Han kan ikke oppnå begge deler. Det er mulig han har trodd at det var mulig, men i så fall skulle tirsdagens møte i Østfold ha gitt ham ny bakkekontakt.