Norge har Europas stiveste bensinpriser, og slik ser det ut til at myndighetene våre vil at det skal fortsette. Det til tross for at vi et nest etter Island er verdensdelens tynnest bosatte land. Det betyr at transportbehovet er større hos oss enn f.eks. i våre naboland. I tillegg kommer at det er et uttalt politisk ønske at sentraliseringsprosessen ikke skal tynne ut bosettingen i distriktene ytterligere. Da er det et tankekors at en politisk bestemt pris på bensin effektivt undergraver dette distriktspolitiske målet.Det er selvfølgelig mange nedarvede grunner til den høye bensinprisen. Bensinen er for det første enkel å skattlegge. Derfor er den et yndet skatteobjekt i alle land, om enn ikke like mye som hos oss. Dernest festet det tidligere et anstrøk av luksus til bilhold, noe som gjorde det politisk mulig å beskatte både biler og bensin ganske hardt, ikke minst fra Arbeiderpartiets side. Endelig kom miljøargumentet mot slutten av forrige århundre som et vektig moment inn for å begrense bilbruken. Både nærmiljøet og det globale miljøet led skade under virkningene av den tiltakende bilismen.I dag står det annerledes til med denne argumentrekken. Den norske staten er ikke lenger i beit for gode skatteobjekter. Statsfinansene er glimrende, og var det for dem alene, kunne bensinen ha vært like billig her som i USA. Det går heller ikke an å bruke luksusargumentet lenger. For det første er bilen i dag en ren nødvendighetsartikkel, og for det andre er hele forestillingen om at samfunnet kan gå inn og straffe forbruk som utfordrer nøysomhetsidealet hos et flertall av folket, håpløst avleggs.Miljøargumentet gjenstår. Men i likhet med de trafikkulykkene den volder må forurensingen som biltrafikken bidrar med, løses gjennom tiltak som er målrettet mot de sidene ved bilbruken som skaper disse problemene. Det er primitivt, urasjonelt og i siste instans direkte avsporende for de problemene biltrafikken er opphav til, å bekjempe disse ved å forsøke å dempe nivået på transport i samfunnet under ett. Mobiliteten og behovet for transport vil heller øke enn avta i årene fremover. Å lulle seg inn i forestillinger om det motsatte, blir derfor en øvelse i selvbedrag.Vår avis har ikke for vane å gi Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen støtte i utrengsmål. Men vi synes at forslaget hans om en bensinpris i området seks, sju kroner literen er godt. Så får det være et diskusjonsspørsmål om dette målet skal holdes fast uansett råoljeprisen på verdensmarkedet. Saken er at uansett markedspris inn til raffineriene, kan regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett til høsten legge inn et forslag om avgiftssenking som vil bidra til lavere bensinpriser allerede fra nyttår av.Om vi aldri kommer ned til det prisleiet Hagen foreslår, er det likevel viktig at staten gir sitt bidrag til å senke kostnadsnivået her til lands. Synkende bensinpriser ville være et viktig signal om vilje til å gjøre hverdagen lettere både for bedrifter og private hushold.