For noen år siden gjorde Fædrelandsvennen en øvelse hvor vi illustrerte hvor mange millioner kroner det var å spare ved å slå sammen Agder-fylkene. Vi sammenliknet de samlede administrasjonskostnadene, både statlige og fylkeskommunale, i fylker av samme størrelse som de to Agder-fylkene.Etter disse høyst uoffisielle beregningene kostet dobbeltadministrasjonen i de to Agder-fylkene skattebetalerne nær et tresifret millionbeløp årlig på begynnelsen av 90-tallet.Det gjorde imidlertid lite inntrykk på de ansvarlige fylkespolitikere som beskyttet seg bak svulstige taler om folkestyrets pris. Selvsagt skal det koste noe — også i kroner og øre - å opprettholde det norske lokaldemokratiet. Men det er først og fremst forankret i det kommunale selvstyret på kommunenivå. Vi har tilstrekkelig med undersøkelser som slår fast at befolkningens identifikasjon med fylkeskommunen som en politisk enhet er heller beskjeden. Dessuten er det slik at uansett hvor stor eller liten en fylkeskommune er, må staten utstyre den med det samme antall statlige etater og vesener.Det var disse kjensgjerninger assisterende fylkesrådmann i Vest-Agder, Lars Erik Lyngdal, foredro for Agderrådet forleden da han argumenterte for at Agder må endre sin styringsstruktur. Som representant for statens forlengede arm i fylket med oversikt over så vel den kommunale, fylkeskommunale og statlige forvaltning, uttaler han seg med tyngde når han fremholder at Agder sløser med ressurser.Og man trenger for så vidt ikke sitte på fylkesmannskontoret for å innse at 30 kommuner, 2 fylkeskommuner og 40 statlige vesener er i meste laget for å styre 250.000 innbyggere i Agder-fylkene. Vi er rett og slett overadministrert. Og ikke nok med det: I dette overflødighetshornet av offentlige etater og vesener er det ingen som har ansvaret for å løse felles oppgaver for befolkningen i det som utgjør en rimelig enhetlig landsdel. Samferdsel, utdanning og næringsutvikling løses etter innfalls- og skippertaksmetoden.Lars Erik Lyngdal pekte ganske riktig på at vi må være sjeleglade for at vi har et agderråd, men Agderrådet med tilhørende organer er en løs, uformell og uforpliktende organisasjon uten beslutningsmyndighet.At en fremtredende representant for fylkesmannsembetet nå tar bladet fra munnen, er et viktig signal til våre lokale politikere om å beskikke sine respektive hus. Om Lars Erik Lyngdal uttaler seg på egne eller embetets vegne er i og for seg irrelevant. Men hans utspill faller i hvert fall sammen i tid med kommunal- og regionalminister Sylvia Brustads klare melding til Kommune-Norge i går hvor hun varsler omfattende endringer når det gjelder fylkeskommunenes organisering. Ifølge den nye kommunal- og regionalministeren går det mot færre og større fylker.Sett opp mot de administrative fakta den assisterende fylkesrådmannen viser til når det gjelder Agder-fylkene og de reformer kommunal- og regionalministeren nå varsler, gjør lokalpolitikerne klokt i å legge forholdene til rette for det som vil komme. For Agder-fylkenes vedkommende betyr det at man for det første kan gå i gang med å berede grunnen for en fylkessammenslåing på Agder. For det annet bør man posisjonere seg for en ytterligere sammenslåing med fylker i øst og/eller vest.Erfaringene tilsier at dette er et strategisk fotarbeid som ledelsen av de nåværende fylkeskommunene ikke synes å makte. De har for mange interesser investert i det nåværende system. Vi utfordrer derfor Agderrådet til å ta et ansvar for Agder-fylkenes fremtid på det nye fylkeskartet over Norge.