Det er prisverdig å gjøre forsøk med endrede prosedyrer og ordninger for å styrke det lokale demokratiet. Det er vi alle enige om. Men når det kommer til det famøse forsøket ved kommunevalget i Kristiansand i fjor, der velgerne ble fratatt retten til å stryke kandidater — det skulle bare være anledning til å gi ekstrastemmer - så velgere flest ganske raskt at dette ikke var et forsøk til reform, men snarere det motsatte.I vår redaksjon var denne stemningen lett å spore ettersom vi siden knapt har hatt noen sak av lokalpolitisk art som til de grader har satt sinnene i kok. Etter at kommunens intensjoner ble kjent, strømmet det på med henvendelser til avisen, de fleste fra mennesker som var i harnisk over å bli fratatt retten til å stryke ved kommunevalget. Vårt standpunkt var det heller ikke tvil om. Dette var et dødfødt anslag mot en nedarvet og mye brukt demokratisk rettighet.Når nå rapporten om velgernes holdninger til dette forsøket foreligger, er det lett å slutte seg til rådmann Erling Walviks konklusjon om at neste lokalvalg, i 2003, holdes etter gammel ordning. Den konklusjonen bør også Kristiansands politikerstand og et reformsøkende kommunaldepartement trekke. Det er ikke engang nødvendig å reflektere ytterligere over hvorfor et forsøk som engang ikke skulle ha vært iverksatt skal videreføres på permanent basis.Denne saken ble, av grunner skjebnen alene får svare for, en av Kristelig Folkepartis merkesaker ved fjorårets kristiansandsvalg. Varaordfører Harald Sødal gikk i dagene rundt valget nærmest av hengslene på grunn av denne saken alene, mens partifelle Oddvar Tesaker i mediene ennå kjører på forsøksmodellens matematiske og demokratiske fortreffelighet. Ham om det. Vi regner med at det politiske establishment for øvrig snart vil legge denne historien bak seg, og da som et historiens kuriosum.Så blir det om tre og et halvt år lokalvalg igjen. Innen den tid regner vi med at debatten om lokalpolitikkens stilling igjen er kommet på skinnene. For at det er grunn til å nære bekymring over lokalpolitikkens vilkår, er hevet over tvil. Men da spørs det om det først og fremst er i de valgtekniske forhold hunden ligger begravet. Det er snarere i den politiske handlingslammelse de fleste kommunestyrerepresentanter gir uttrykk for, vi finner årsakene til de siste års sviktende interesse for kommunevalgene både fra velgere og kandidater.Her må det gjøres et arbeid både med det kommunale inntektssystemet og med omfanget av de oppgaver det forventes at kommunene skal forholde seg til. Vi trenger livskraftige kommuner og handlekraftige kommunepolitikere. Mens regjeringen holder seg med forblommet og ambisiøs retorikk om alt kommunene skal gjøre, fortoner den kommunale virkeligheten for kommunepolitikere flest seg langt mer prosaisk. Dette misforholdet er langt mer alvorlig enn eventuelle skavanker ved valgordningen.