Mens tiltroen til NSB når nye lavmål, vises en tilsynelatende handlekraft rundt selskapets ledelse. For ikke lenge siden sparket styret i den kriserammede bedriften toppsjefen, Osmund Ueland. Nå sparkes styret selv av eieren ved samferdselsminister Terje Moe Gustavsen. Men dette er en handlingsrekke som i virkeligheten er mer ynkelig enn imponerende. For var det noen som skulle sparkes, eller i alle fall ha seg et spark bak, var det eieren som i årevis har neglisjert behovet for å ruste opp jernbanen til tidsmessig standard.Osmund Ueland lot seg lojalt presse fram i mediebildet når noe skulle beklages eller et ansvar plasseres. Det var likevel ikke nok. Overfor umulige rammebetingelser kom både han og styreleder Arent M. Henriksen til kort. Det ville de fleste fra næringslivets fallskjermjegerkorps også ha gjort, i tillegg til at de ikke ville ha holdt ut halvparten så lenge.Men aldri så galt, noe er likevel vunnet, for nå er det bare eieren, staten og samferdselsdepartementet, igjen. Dermed blir det endelige ansvaret umulig å løpe ifra. Det første spørsmål regjering og storting må ta stilling til, er om vi faktisk skal ha en jernbane i Norge. Dernest må omfanget for jernbanedriften bestemmes. Og så må midlene som tilføres, stå i forhold til oppgavene. Slik det nå er, er det et slående misforhold mellom forventninger og ressurser. Derfor er det i dag antakelig umulig å løse NSBs utfordringer på en tilfredsstillende måte.Tidligere jernbanedirektør, Kristian Rambjør, gikk i gårsdagens utgave av VG ut og krevde at selskapet ble omdannet til et rent aksjeselskap. Det ville, mente han, gjøre det lettere både å omstille NSB til dagens krav og enklere å trekke kompetente ledere til selskapet. Det kan godt være at det forholder seg slik, men selv de beste ledere med de smidigste organisatoriske krav kan ikke drive en tidsmessig jernbane for knappenåler og glansbilder.En lokal konsekvens av den siste frontforkortelsen i jernbanens strategi var beslutningen om å kutte trafikken på Arendalsbanen. Etter at banen de siste årene har vært gjennom en teknisk opprusting, kom denne beslutning uventet. Men den illustrerer at det i NSBs sentrale ledelse nå gripes dypt etter tiltak som kan få den gamle samferdselskolossen på skinnene igjen. Paradoksalt nok skjer det altså ved at enda et par strekninger tas ut av trafikk i tillegg til hva som de siste tiårene er lagt ned av togtrafikk.Det er langt fram for NSB. Spørsmålet er også om bunnen er nådd. Vi er ikke så sikre på det, for i NSBs tilfelle synes det som om det under en bunn alltid er blitt avdekket enda en. Derfor må samferdselsministeren handle raskt i det vakuum som nå er oppstått. Gjør han ikke det, vil beslutningen om å sparke styret, raskt slå tilbake på ham selv.