Hvor er Kirken?

I Oslo samlet 40.000 mennesker seg i en massiv demonstrasjon etter drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen. Fremst i demonstrasjonstoget gikk Oslos biskop, Gunnar Stålsett, som også holdt en manende antirasistisk tale på Youngstorget. Den samme biskop som holdt på å skape regjeringskrise i regjeringen Bondevik da han ble utnevnt mot KrF-statsrådenes stemmer. Den samme biskop som nå fronter den antirasistiske kampen i Norge gjennom sitt engasjement, sin medmenneskelighet og sin omsorg for Benjamin Hermansens etterlatte.Og i en rekke norske byer har ung og gammel latt seg mobilisere i demonstrasjoner og markeringer mot nynazisme og rasisme — også på Sørlandet - også i Kristiansand. Men i likhet med Gunnar Stålsett finner vi Kirkens passivitet påfallende. I et intervju i Dagbladet i går stiller han seg undrende og kritisk til Kirkens manglende engasjement i en av vår tids store utfordringer, kampen mot rasismen og dens dype røtter i den norske folkesjelen.Og vi spør oss hvor Kirkens ledere har vært i denne perioden, hvor Kirken virkelig hadde kunnet markere sin kristne nestekjærlighet og toleranse mot alle former for rasistiske holdninger og ytringer. Hvor har bispenes preses, Odd Bondevik, befunnet seg? Hvor har biskop Olav Skjevesland gjemt seg? Sist vi så ham som engasjert demonstrant på vegne av Kirken, var i fronten av et demonstrasjonstog for bedre stamvei på Sørlandet - hvor han ga sin deltakelse en teologisk begrunnelse. Men i en sak hvor Kirken kunne ha gått inn i sin tid og vist et engasjement i et samfunnsetisk spørsmål og profilert Kirken på annet enn homofobi, er det «kjetteren» Gunnar Stålsett som profilerer Kirken og gir den et medmenneskelig ansikt, ikke Odd Bondevik eller Olav Skjevesland.I Kristiansand er det ungdomsrepresentanter for de høyst verdslige politiske partiene SV og Arbeiderpartiet som har frontet det antirasistiske folkeopprøret. Herrens tjenere har nøyd seg med kirkebønner og passiv deltakelse.Et sterkt og synlig kirkelig engasjement nettopp i vår landsdel, hvor både Kirken og innvandrermotstanden står sterkere enn ellers i landet, kunne ha vært en klar markering mot det biskop Stålsett kaller «bestemor-rasismen» - den hverdagsrasismen som også har dype røtter inn i kristelige miljøer. En rasisme som grunner seg i en misforstått bruk av bibelord og uten gjensidig respekt mellom mennesker med forskjellige religioner og mennesker som ikke vedkjenner seg noen tro.Både i biskop Stålsetts post og i Fædrelandsvennens debattredaksjon finnes det tilstrekkelig dokumentasjon på rasistiske holdninger og ytringer på Bibelens grunn til å hevde at dette også er en side av norsk hverdagsrasisme som bør bearbeides. Nettopp derfor er passiviteten i dette spørsmålet belastende for Kirken. Og nettopp derfor forventer vi at Kirken på Agder profilerer seg sterkere i det antirasistiske arbeid i landsdelen.