Når Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå signaliserer at de ønsker å fremstå som et troverdig regjeringsalternativ, skriver de også politisk historie. På mange måter. For det betyr at Arbeiderpartiet, for første gang, er innstilt på å danne regjering sammen med et annet parti. Og det betyr at den uforsonlighet som oppstod mellom Arbeiderpartiet og SF, da SF ble dannet av ekskluderte og utbrytere fra Arbeiderpartiet i 1961, nå er en tilbakelagt historie.

Når det gjelder Senterpartiet har det på sett og vis har funnet tilbake til en historisk konstellasjon. Det var Bondepartiet som gjennom det legendariske kriseforliket i 1935 banet veien for Nygaardsvold-regjeringen, og dermed et 30 års arbeiderpartistyre.

Men det er utvilsomt et halsbrekkende prosjekt de tre partiene har gitt seg i kast med. Skulle man komme så langt at det ender opp med en felles program eller regjeringserklæring, før eller etter valget, vil det trolig få Bondevik-regjeringens Sem-erklæring til å fremstå som et tydelig og forpliktende dokument.

For her skal EU og Nato-motstandere i SV og Sp kna sammen en utenriks— og sikkerhetspolitisk plattform sammen med Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg. SVs sjonglering med oljemilliardene skal avstemmes med Ap's finanspolitiske ansvarlighet. Og Sp's reaksjonære distrikts- og landbrukspolitikk skal brynes mot Ap's økonomiske realisme og modernisme.

Slik sett har Jens Stoltenberg invitert til et politisk familieselskap med alle ingredienser til å ende i forliksrådet.

Men for velgerne skaper denne polariseringen i hvert fall to klare alternativer. Og polariseringer i politikken øker også den politiske interesse og dermed også valgdeltagelsen. Samlingen på venstresiden vil derfor representere en vitamininnsprøyting i det norske demokratiet, som har opplevd synkende valgdeltagelse de siste tiårene. Og vi opplever en renessanse for høyre-venstre aksen i norsk politikk. Den som Kjell Magne Bondevik og Anne Enger Lahnstein erklærte for død og begravet for få år siden.

Men politikk er ikke matematikk. At Ap, SV og Sp i dag fremstår som en flertallskoalisjon på enkelte meningsmålinger, er ikke ensbetydende med at velgerne i disse partiene er like fortrolige med et samarbeid med andre partier. Både i Ap og SV stikker motstanden dypt mot et forpliktende samarbeid over partigrensene, for ikke å tale om regjeringssamarbeid. Det gjenstår derfor å se hvordan disse velgergruppene reagerer når et regjeringssamarbeid fremstår som mer enn en uforpliktende flørting.