Farvel solidaritet?

Splittelsen mellom USA/England og Frankrike og Tyskland i synet på en krig mot Irak er dramatisk nok. For det kan i det lange løp føre til at FN og FN-charteret mister sin legitimitet som internasjonal rettsorden. Og det er det først og fremst de små land som vil lide under.Det gjelder ikke minst splittelsen innen Nato om militær støtte til Tyrkia. For annen gang i Natos historie har et land påberopt seg solidaritetsartikkelen i Nato-pakten, hvor prinsippet én for alle alle for én slås fast i tilfelle et væpnet angrep. Tyrkia ber om Natos hjelp til å motstå et eventuelt iraksk angrep. Belgia, Frankrike og Tyskland sier nei og nedlegger veto, fordi man mener det foregriper en krig mot Irak.Uansett hvilken form for logikk som ligger bak et slikt veto, er det åpenbart at dette utfordrer alliansens troverdighet og selve innholdet i Nato-samarbeidet. Det er et farvel til den solidariske forsvarsvilje som har limt Nato-alliansen sammen de siste femti år. Derfor er denne utviklingen alvorlig for en forsvarsallianse som har vært Norges sikkerhetspolitiske ankerfeste i hele etterkrigstiden. Slik sett skaper Irak-krisen en rekke uforutsigbare konsekvenser også for Nord-Europas fremtidige sikkerhetspolitikk. Vi er mange som deler Tyskland og Frankrikes skepsis til USAs triggerhappiness, for hvem krigen synes å ha blitt et mål i seg selv. Derfor har vi sett fram til alternative strategier for å avvæpne Irak og Saddam Hussein.Men når den angivelige tysk-franske planen om en fredelig avvæpning av Saddam Hussein ikke synes å eksistere, når den åpenbart heller ikke lar seg realisere og når Irak allerede har sagt nei til denne form for fredsstyrker fra FN, driver konfliktens logikk — med en slags legitimitet i sikkerhetsrådets resolusjon 1441 - ubønnhørlig mot en ensidig britisk-amerikansk krig mot Irak.Det er dette scenariet vi har foran oss dersom ikke sikkerhetsrådet kan samles om et alternativ til krig som avvæpner Saddam Hussein og som virker overbevisende på britene og amerikanerne. For det synes å være dokumentert ut over enhver rimelig tvil at Saddam Husseins regime sitter på masseødeleggelsesvåpen de ikke har redegjort for. Og løsningen er neppe flere våpeninspektører. Diktatorer og totalitære stater lar seg ikke avvæpne på denne måten.Derfor befinner vi oss i den noe absurde situasjon at det er krigsmotstanderne som har «bevisbyrden» for å finne effektive alternativer til krig som kan avvæpne Saddam Hussein og fjerne de masseødeleggelsesvåpen han trolig har.