Bedriftene selv og deres ansatte betaler skatter og avgifter som er med på å finansiere fellesgodene. Mange av dem benytter landsdelens vannkraft til verdiskaping og eksport som gir landet valutainntekter. Selv i en tid da oljepengene strømmer inn som aldri før, bør vi glede oss over det.

Å drive industri og næringsliv for øvrig er imidlertid som et evigvarende langdistanse-hinderløp. De siste dagene har vi brakt nyhetsreportasjer som i sum skisserer betydelige utfordringer for både sørlandsk og norsk industri i tiden fremover. Vi tenker særlig på fornyelsen av kraftkontraktene og valutasituasjonen.

I boken som nylig kom ut i forbindelse med Falconbridge Nikkelverks 75-årsjubileum for sitt canadiske eie, beskrives hvordan det fordums Kristiansand Elektrisitetsverk subsidierte bedriften i årtier. Arbeidsplassene ved hjørnesteinsbedriften betydde mye mer enn overskuddet i det politisk styrte kraftverket. «Kolsdalen» måtte hjelpes. Så fikk det så være at KEVs privatkunder måtte ta regningen.

Den tiden er over. Kraftmarkedet er endret fra lokalt til nordisk og delvis europeisk. Tilbud og etterspørsel styrer på en helt annen måte enn før og EØS-avtalen forbyr subsidiering. Så blir spørsmålet selvsagt å definere «subsidiering», men industrien har lenge innsett at den må forholde seg til en ny virkelighet. Energiøkonomisering og annen effektivisering er blant svarene på utfordringen.

Valutasvingningene er vanskeligere å forutse, i alle fall på flere års sikt. Denne gangen er det dollaren som lider under «dobbeltunderskuddet»: I amerikansk, offentlig sektor og i utenrikshandelen. Effekten ser ut til å kunne bli en dollarkurs langt nede på femtallet i forhold til norske kroner. Allerede er kursen så lav at man må tilbake til august 1995 for å finne maken. Norsk, eksportrettet industri har på ny fått en tung klamp om foten. I denne sammenheng skal vi være glade for at oljeprisen har roet seg igjen. Ellers hadde kronen blitt ubehagelig sterk også mot euro.

Industrien er vant til å håndtere varierende utfordringer. Denne gangen møter den motbakkene med styrke opparbeidet gjennom gode år. Likevel bekymrer vi oss for både Sørlandet og Norge som lokaliseringssted for industri på lang sikt. For uansett hvor stort behovet vil være for arbeidskraft i andre sektorer, mener vi at industrien er en naturlig del av samfunnet.