Sammenbruddet på WTO-konferansen i Seattle natt til lørdag var et nederlag for alle parter. Denne omstridte konferansen skulle markere starten på arbeidet med å få mer moderne kjøreregler for verdenshandelen. I stedet endte det med voldsomme gatedemonstrasjoner i Seattle og et møteopplegg som kollapset, mye som følge av dårlig møteforberedelse fra WTO-sekretariatets side og lite lydhøre innspill fra vertslandet USA.Dermed var nederlaget et faktum. Det er da mer enn underlig at noen hjemlige organisasjoner, med Norsk Bonde— og Småbrukarlag som fremste eksempel, tillater seg å juble over at det ikke ble til noe på Vestkysten. Vel har deres ideer om annerledeslandet fått en galgenfrist, men de virkelige vinnerne etter dette sammenbruddet er først og fremst de multinasjonale selskapene, de som er så store at de ikke behøver andre kjøreregler enn dem de er i stand til å diktere i kraft av egen kjøttvekt.Noen har villet ha det til at WTO var ute etter å løpe den hensynsløse turbokapitalismens ærend. Det er å sette det hele på hodet. Den hensynsløse kapitalismen trives best under jungelens lov og ikke i en verdensorden tuftet på skreven lov og rett. Verdenskapitalismen, som alle andre sosiale mekanismer og foreteelser, trenger et fundament som sikrer alle deltakende parter forutsigbarhet og sikkerhet. Slik er det nasjonalt og slik er det internasjonalt.Salig Adam Smith var en av de første til å beskrive hvordan en sivilisert kapitalisme først kunne vokse frem når samfunnet garanterte handelens betingelser. Slike garantier måtte hvile på en kulturell plattform av gjensidig tillit og på et juridisk system som troverdig kunne sikre at samfunnet stod opp for den enkeltes rettigheter. Det er bare å kaste et blikk til dagens russiske samfunn for å se hva mangelen på slike forutsetninger skaper av hindre for utvikling, velstand og sivilisasjon.Det forholder seg ikke annerledes internasjonalt. Den tiltakende globaliseringen gjør arbeidet for å regulere samkvemmet landene imellom alt mer påtrengende. Hvis ikke er det ikke den tilbakeskuende proteksjonisme som er alternativet, men et internasjonalt anarki der lovløshet og hensynsløs utnyttelse av ressurser og mennesker skaper mer sosial ubalanse og enda større økologiske katastrofer enn dem vi hittil har bevitnet.Stilt overfor disse alvorlige utsiktene synes det som om noen av våre hjemlig romantikere og systemkritikere lever i sin egen avsondrede verden. De glemmer at vårt eget lands vei til velstand og utvikling for alvor skjøt fart da frihandelen gjorde det mulig for Norge å utnytte sine ressurser fullt ut hva enten det gjaldt skipsfart eller vareeksporterende næringer. Å nekte dagens utviklingsland den samme vei til suksess er ikke bare tankeløst og usmakelig, det er direkte umoralsk.