Det stadig surere klima internt i det fusjonerende Telia/Telenor er uten sammenligning den viktigste saken i det nordiske nyhetsbildet akkurat nå. Så tilspisset er situasjonen, og så ute av balanse synes sentrale og ellers sindige aktører som Tormod Hermansen og Jan-Åke Kark å være at til og med så vidløftige mennesker som samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll og den svenske næringsminister Bjørn Rosengren fremstår som nøkterne.Det sier sitt om hvor håpløs stillingen nå er. Etter Karks råkjør i styret og Hermansens boksetrinn i Stockholm virker det som de fleste involverte kaster alle hemninger og fritt tilkjennegir sine sympatier og antipatier. Maken til oppvask har vi aldri vært vitne til i et presumptivt seriøst konsern. For det er det alvorlige; dette er ingen dragkamp om tenkte eller mulige verdier. Dette lurvelevenet springer ut av det indre liv i et selskap med en verdi som et lite norsk statsbudsjett. Det sier seg selv at det ikke er mulig å lede et selskap på denne måten, da forringes verdiene ganske snart.Det holder heller ikke å skifte ut Kark og Hermansen, i alle fall ikke nå. Til det har konflikten gått for dypt og fulgt for ødeleggende baner. Det som begynte som en nødvendig strid om reelle forretningsmessige valg, har utartet til en landskamp. Ja, verre enn som så, det er en kamp der spillerne har sluttet å spille for i stedet å gå løs på hverandre. Og da er det liten vits i å fortsette banespillet. Vi synes regjeringen nå skulle ta de nødvendige skritt for å trekke Telenor ut av det en prosess som synes dømt til nederlag, selv om dét kan innebære en stor politisk belastning for regjeringen. Belastningen ved eventuelt å skusle vekk de verdiene som ligger i Telenor, er dog større.Slike saker som den vi her har med å gjøre, er ikke enkle å håndtere. SAS er et av få eksempler på at politisk motivert forretningsdrift over landegrensene i Norden har lykkes. Ellers har drømmene og vyene gjerne vært større enn resultatene. Det mest vidgjetne forsøket som strandet, var den såkalte Volvo-avtalen der tidligere statsminister Oddvar Nordli og daværende Volvo-direktør Peer G. Gyllenhammar engasjerte seg sterkt for å skape et svensk-norsk konsern. Den gangen var det også stor skepsis i begge land.Vi burde innse at tiden har løpt fra denne type løsninger. Det offentlige spiller ikke lenger den samme rolle som før som eiere i de selskaper de kontrollerer. Det er vanskelig å se at det offentlige, i alle fall i norsk sammenheng, har noen spesielt tydelig eierpolitikk. Offentlige selskaper opptrer i økende grad som andre selskaper og tar de samme bedriftsøkonomiske hensyn som dem.Da virker det mer enn underlig at det i en av de mest fremtidsrettede bransjer vi har, stilles nye og sterke forventninger om at det skal tas nasjonale politiske hensyn når morgendagens valg skal treffes. Det nytter ikke for kull og jern, og det nytter ikke for teletjenester. En fremtidsrettet næringspolitikk må sikte seg inn på å legge forholdene til rette for at bedrifter kan drive lønnsomt. Så får bedriftene selv finne ut hva de vil stelle med og hvor de vil lokalisere seg. Men da forutsetter vi at styrerommene er bemannet med folk som ikke driver tuskhandel på sjåvinistisk grunnlag.