Veldedig ågerkarl?

Strømmestiftelsen har i norsk opinion søkt å bygge opp en image som Norges svar på Mor Teresa. En humanitær stiftelse som driver veldedig arbeid i den tredje verden for å hjelpe verdens fattige.Stiftelsens virksomhet er basert på frivillige bidrag fra glade givere, og opp gjennom årene har organisasjonen vært engasjert i en lang rekke hjelpeprogrammer og prosjekter med det formål å utrydde fattigdommen.Frivillige bidrag, veldedighet og humanitær bistand er begreper som assosieres med Strømmestiftelsen. Derfor skurrer det i manges ører når Dagens Næringsliv i går kunne avsløre at stiftelsen driver en utstrakt lånevirksomhet til verdens fattige, hvor lånerenten kan komme opp i 72 prosent.Dette skjer gjennom det man kaller «mikrofinans», små lånebeløp på under 1000 kroner med maksimalt ett års løpetid. Pengene skal brukes til konkrete forretningsprosjekter. Stiftelsens ledere begrunner ågerrenten dels med at de må ha høy rente for å dekke utgiftene til smålån og dels ved å vise til at de tuter med de ulvene som er ute — de har tilpasset seg lånemarkedet i disse landene hvor de lokale lånehaiene tar høyere rente. Dessuten peker stiftelsens talsmenn på at et rentenivå på 72 prosent ikke er høyt, tatt i betraktning den avkastning den fattige kan få på den virksomhet lånet brukes til.Vi skal være varsomme med å utøse vår moralske forargelse over at Strømmestiftelsen opptrer som ågerkarl i den fattige verden. Det kan vel være at slike låneordninger fungerer bedre enn ren veldedighet som hjelp til å bekjempe fattigdommen i verden, og at det samtidig har et viktig element av hjelp til selvhjelp i seg.Men vi synes Strømmestiftelsen og dens styreleder, Terje Mikalsen, bør gå et par nødvendige moralske runder med seg selv og bestemme seg for hvilken begrunnelse deres skyhøye rentepolitikk skal forankres i. Speiler det ekstreme rentenivået de faktiske utgiftene ved låneformidlingen, er det lettere å akseptere i den norske opinionen. Men dersom ågerrenten skal begrunnes ut fra beinharde markedsøkonomiske betraktninger om forventet avkastning på lånt kapital eller det generelle rentenivået i den fattige del av verden, tror vi det er flere enn oss som får problemer med fortsatt å kunne oppfatte Strømmestiftelsen som en humanitær organisasjon.På oss virker slike betraktninger kyniske og upassende for en institusjon som i alle år har søkt å profilere seg som en humanitær hjelpeorganisasjon. De bør være like fremmede for Strømmestiftelsen som for Røde Kors og Kirkens Nødhjelp. Og Strømmestiftelsens styre og ledelse bør stille seg spørsmålet om det i det hele tatt er mulig å forene rollen som en markedsøkonomisk tilpasset kredittinstitusjon - en verdensbank i miniatyr - med rollen som humanitær hjelpeorganisasjon for verdens fattige.