Det har de siste ukene utviklet seg en debatt i denne avis om psykiatri og medikamenter. I forlengelsen av Berit Bryn Jensens kronikk 26/11 og Arne Thomassens kronikk 3/12 har psykiater og overlege Olaf Bakke 12/12 en kronikk der han forsvarer psykiaterne og deres medisinske disiplin. Innlegget hans avslører noen holdninger og noen synspunkter som må betegnes som både oppsiktsvekkende og sterkt betenkelige. I sin innledning skriver Bakke at de som psykiatere møter ulike personer som kommer med innspill vedrørende psykiatrien. Allerede i første linje degraderer han disse ved å betegne dem som eksperter, med tydelig ironi. Så slår han enkelt og greit fast at som oftest tar de feil. Han fortsetter sin respektløse avvisning av dem som kommer med kritikk mot psykiatrien ved å forklare hva feilene bunner i: Foreldet opplæring, mangel på kunnskap, feilinformasjon, private fikse idéer eller rene fordommer eller stigmatisering. Samtidig fremhever han den innsats som har vært gjort av psykiatere de siste 20-30 år som argument for at deres ekspertise er så godt fundert at han vil ha seg frabedt kritikk fra andre. Det er skremmende at en slik avvisende og nedlatende holdning til ulike aktører som ønsker å øve innflytelse på psykiatrien overhodet kan eksistere hos sentrale fagpersoner i det offentlige psykiatritilbudet. Særlig oppsiktsvekkende er det at Bakke med dette avfeier pasienters og pårørendes innspill, for han lister selv opp pasienter og pårørende blant dem som som oftest tar feil. Det er i de siste år blitt større fokus på at brukere/pasienter og pårørende må bli hørt og at deres stemme må kunne øve innflytelse på utviklingen av tilbudet innen psykiatrien. Det er i stortingsmelding nr. 25 (Åpenhet og helhet) lagt klare føringer for dette. Samarbeidet og dialogen med pasient/bruker og pårørende er flere steder i ferd med å bli god praksis både på individnivå (i forhold til den enkelte bruker) og på systemnivå (i forhold til overordnet utvikling og planarbeid, med brukerorganisasjonene som aktører). Dette gir håp. Håp fordi brukere og pårørende bringer inn en erfaringsbasert kunnskap fra et unikt ståsted. Denne kunnskapen er avgjørende når en vil forsøke å utvikle en god, virksom behandling og en menneskeverdig måte å møte den hjelpetrengende på. På individnivå dreier dette seg om å ivareta grunnleggende rettigheter for den enkelte, som selvbestemmelsesretten og retten til å ha den avgjørende innflytelsen over eget liv. Det begynnende samarbeidet med brukere og pårørende er skritt på veien ut av en psykiatri som ofte har vært opplevd som autoritær, degraderende og uten rom for brukerens og pårørendes stemme. Måten Bakke omtaler pasienter og pårørendes innspill og måten han møter kritikk fra Landsforeningen for pårørende (v/leder Aust-Agder, Berit Bryn Jensen) står i sterk kontrast til dette arbeidet. Slike holdninger er til hinder for en viktig dialog som kan føre til fornyelse av psykiatrien. En får bare håpe at holdningene ikke er representative for psykiatere generelt, selv om han innleder kronikken med «vi psykiatere».I forlengelsen av dette, som nærmest må betegnes som en diskvalifisering av meningsmotstandere, ser vi at det forsøkes å tegne et bilde der psykiateren og hans fag er suveren, og har nærmest monopol på arbeidet med psykiske lidelser, både når det gjelder teori og praksis. Andre aktører og faggrupper blir sekundære. Andre aktører ekskluderes blant annet ved å definere psykiatri som: Legenes spesialfag for utforsking og behandling av psykiske lidelser. Innenfor medisinen som fag er denne definisjonen sikkert riktig. Men slik definisjonen er brukt her fungerer den som et maktgrep for å gi legene råderett/kontroll over det teoretiske og praktiske arbeidet med psykiske lidelser. Legene bør ikke ha en slik posisjon. Når en diskuterer psykiatrien i en bredere sammenheng blir en mer naturlig definisjon av psykiatri for eksempel: en rekke faggruppers teoretiske og praktiske innsats i møte med psykiske lidelser. En annen mulig definisjon er: det offentliges samlede tilbud i møte med mennesker med psykiske lidelser. Slike definisjoner er mer dekkende når en bruker psykiatribegrepet i en offentlig debatt. Mitt poeng er at enkeltfaggruppers forsøk på å monopolisere psykiatrien må avvises. Det må være fagmangfoldet, med dialog, samarbeid og dynamikk, som må drive psykiatrien videre. Psykiske lidelser er mangfoldige fenomen, menneskene som rammes er svært forskjellige og deres ulike problemer kan ikke underlegges én faggruppe. Med et mangfold øker sjansene for en relevant hjelp tilpasset den enkelte. Hvis den medisinske disiplin gis suverenitet blir den til et hinder mer enn en viktig del av mangfoldet. Som resultat av likeverdig samarbeid mellom ulike faggrupper er det i dag spennende prosjekter på gang i psykiatrien på Sørlandet. Et prosjekt som heter «Felles utvikling» er satt ut i livet. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Sørlandet Sykehus Kristiansand, Vest-Agder-klinikkene, Høgskolen i Agder og Mandal og Flekkefjord kommune. Arbeidsmåten som prosjektet bygger på er utviklet i Finland, med den finske psykologen Jakko Seikkula som en av hovedarkiteketene. Noe av hovedidéen her er at det raskt opprettes en nettverksgruppe når et menneske som opplever symptomer på psykisk lidelse for første gang tar kontakt med hjelpeapparatet. Hvem som skal være med i denne gruppen bestemmes av den hjelpetrengende selv! Her er deltagere fra det private nettverk (familie, naboer, venner, kolleger, osv.) helt sentrale aktører. Det blir så dialogen i denne gruppen som bestemmer den videre behandlingen og hjelp som skal ytes. Denne gruppen blir hovedforum for alle diskusjoner om veivalg videre. I utgangspunktet skal ingen beslutninger tas utenfor denne gruppen. Det spennende er at dialogen, samtalen i denne gruppen, har i seg selv en terapeutisk virkning. I en slik modell ser vi at et mangfold av fagpersoner kan være hjelpere/ behandlere. Men enda viktigere er det at tyngdepunktet er forskjøvet bort fra fagpersoner og deres profesjonelle kunnskap og metoder. Et nytt tyngdepunkt ligger hos den hjelpetrengende selv og hans lokale nettverk. Det er deres språk, refleksjoner og beslutninger som skal ha hovedvekt.Jeg håper det er klart at mitt poeng ikke er å gå til angrep på psykiaterne eller den medisinske disiplin. Men jeg vil problematisere enhver fagperson eller faggruppe som hevder å ha forrang i psykiatrien eller ser sin kunnskap og metoder som suverene. Særlig er det problematisk når dette er kunnskap som kan brukes til å tolke og forklare (vekk) det den andre sier og gjør. Dette kan føre til dehumanisering og tilsidesettelse av mennesker. Jeg mener det går an å formulere det slik at psykiatrien trenger et paradigmeskifte. Det paradigme som har eksistert i psykiatrien har bunnet i fagpersonene, deres viten, deres metoder og deres institusjoner. Og psykiaterne og den medisinske disiplin har hatt en dominerende rolle. Et forslag blir da at dialogen blir det nye paradigme. Hvis dialogen får plass som det grunnleggende og primære utgangspunkt vil en kunne omtale dette som et nytt paradigme. Dialogen etablerer et første sted der behandling og hjelp har sitt utspring. De viktigste stemmene i denne dialogen er brukeren/pasienten selv og hans nærmeste. Uten at deres stemme har tyngde bærer det galt av sted. Videre kan ulike fagpersoners stemme bringes inn i dialogen. Med dialogen som paradigme gis ingen forståelse eller metode forrang. Ulike perspektiver og metoder kan likevel bringes inn gjennom de som er deltagere i dialogen. Noen av disse synspunktene er utdypet i en bok jeg har skrevet sammen med en kollega: Mot en mer menneskelig psykiatri. Fra autoritet og kontroll til dialog og deltagelse. Jeg anbefaler Bakke å lese boken og ser fram til kommende dialoger.