Det er intet parti som har en så traumatisk historie i forhold til EU, som Venstre. Landsmøtet i 1972, som splittet Venstre over spørsmålet om norsk EF-medlemskap, eliminerte i realiteten partiet fra norsk politikk i 30 år og har gått inn i historiebøkene som broderdrapet i norsk politikk.EU-saken stod igjen på dagsorden på Venstre-landsmøtet i helgen. Men saken har ikke lenger slik eksplosiv kraft i partiet som det hadde i tiden før og etter folkeavstemningen i 1972 — selv om partiet også i 2005 er splittet i synet på medlemskap. Med fem stemmers margin, 86 mot 81 stemmer, vedtok landsmøtet at Venstre fortsatt skal være et nei-parti.Ikke nettopp noe overbevisende votum for en partiledelse som, med unntak av nestleder Olaf Thommesen, er erklærte nei-mennesker. Dog med tvisyn. For Venstres tvisyn i EU-spørsmålet splitter ikke bare velgerne og landsmøtedelegatene. Tvisynet splitter også den politiske sjelen til partileder Lars Sponheim, som i følge ham selv er 51 prosent motstander og 49 prosent tilhenger, mens Odd Einar Dørum er 55 prosent mot og 45 prosent for.Det kan bli spenstige øvelser i mental prosentregning som i årene fremover vil avgjøre Venstres EU-kurs.I politisk sammenheng betyr Venstres EU-vedtak at en borgerlig trepartiregjering etter valget fortsatt vil ha innebygget en selvmordsparagraf i sitt regjeringsgrunnlag. Blir det aktuelt å fremme en EU-søknad i neste valgperiode, vil regjeringen gå i oppløsning. Og KrFs landsmøte neste helg vil stå på sitt nei til EU-standpunkt. Slik sett betyr Venstres EU-vedtak null og niks i regjeringsprotokollen til Bondevik-regjeringen, selv om det hadde kommet ut med motsatt fortegn.Men det må være et tankekors for partiledelsen at for første gang gikk Unge Venstre ut med et klart ja-standpunkt til EU. Partienes ungdomsorganisasjoner er barometre på hva som venter moderpartiene i den overskuelige fremtid. Og i likhet med nestleder Olaf Thommesen tar vi neppe mye feil om vi spår at det blir en ny omkamp om EU, også i Venstre, før neste stortingsperiode er løpt ut.