Onsdag ble det nye partiet «Nasjonalt ansvar» godkjent av nasjonalforsamlingen Knesset.

Nå har politisk unntakstilstand etter hvert blitt normalsituasjonen for landet ved Middelhavet. Pulverisering av politiske partier og allianse-shopping i Knesset har gjort langsiktig styring til en umulig øvelse. Siden statens opprettelse i 1948 har landet hatt hele 30 regjeringer.

Men selv etter israelske forhold er situasjonen nå eksepsjonell. Aldri tidligere har en statsminister forlatt sitt eget parti for å starte opp et konkurrerende alternativ.

Det som gir grunn til optimisme er at Sharons brudd med Likud skyldes hans nye syn på forholdet til palestinerne. Mannen som bygde hele sin politiske karriere på en uforsonlig holdning til nabofolket, innser nå at en palestinsk stat er nødvendig. Og at dette vil koste bosettinger på Vestbredden, bosettinger som Sharon selv i flere tiår var hovedarkitekten bak.

Som statsråd i ulike Likud-regjeringer bygde han på åsrygg etter åsrygg. Palestinske grunneiere ble ikke hørt. «Bulldoseren» ble hans treffende kallenavn. I flere tiår var Sharon høyresidens fremste ikon.

Men nå har altså pipen fått en annen lyd. Under Sharons ledelse trakk Israel seg i sommer ut fra Gaza-stripen. Og høstet vrede og forræderibeskyldninger fra sitt eget parti. Utover høsten ble situasjonen som partileder og statsminister gradvis mer uholdbar, og bruddet med Likud var en logisk konsekvens av dette.

Med seg over i det nye partiet har han fått en tredel av Likuds parlamentsgruppe. Og flere sentrale politikere fra Arbeiderpartiet har også sluttet seg til.

Nå er det ingen grunn til å fremstille Sharon som en nyfrelst due som vil tilby palestinerne en akseptabel avtale om Vestbredden, Jerusalem og palestinske flyktningers status. Men det er lovende at statsministeren på sin første pressekonferanse etter bruddet med Likud forpliktet seg til Veikartet for fred, den amerikanske planen som sikter mot en palestinsk stat.

Meningsmålingene antyder et jevnt løp mellom Sharons nye parti, Arbeiderpartiet og restene av Likud. Et slikt resultat ved valget i mars vil kunne bane vei for en sentrum-venstre-regjering. I så fall får freden en ny sjanse. Så lenge det politiske flertallet holder sammen.