Når forhandlingene i etterkant av kommune— og fylkestingsvalget materialiserer seg i samarbeid det ene sted etter det andre, får vi et enda et bevis for at frontene i politikken er nedbygd. Den nye samarbeidskonstellasjonen i Lillesand, bestående av Høyre, Arbeiderpartiet og SV, ville ha vært en liten sensasjon for et par tiår siden. Da Høyre og Arbeiderpartiet delte makten mellom seg i samme kommune i 1987, vakte det nasjonal oppmerksomhet. Enda mer rabalder ble det fire år senere da May Britt Lunde fra Arbeiderpartiet ble ordfører i Tvedestrand med Fremskrittspartiets hjelp.I dag er det ikke like oppsiktsvekkende at slikt skjer. Forsoningen over det gamle skillet mellom arbeid og kapital er blitt en realitet så vel i lokal- som i rikspolitikken. Mens det før skjedde som kriseforlik når dette skillet ble krysset, som da Høyre og Arbeiderpartiet slo seg sammen for å berge Vest-Agder fylkeskommune gjennom sykehusstrid og økonomikrise i 1987, er samarbeid over fordums grensemerker nå nesten blitt gjengs. Det vitner i seg selv om store politiske endringer.På lokalplanet ser det ut til at samarbeidsmønstrene er mer personavhengige enn betinget av ideologiske posisjoner. Når Fremskrittspartiet holdes utenfor maktens sirkler i Vest-Agder fylkeskommune, skyldes det neppe at Tore Westermoen har noen store prinsipielle problemer med å ta Fremskrittspartiet inn i sitt brede borgerlige samarbeid, men snarere at førstekandidaten, Arild Birkenes, er uspiselig både i Kristelig Folkeparti og i de samarbeidende partiene. Det er egentlig bare Arbeiderpartiet på riksplan som har bevart en snev av ideologisk uskyld og helt til nå styrt unna koalisjonsmakeriet. Men i det er Det norske Arbeiderparti også alene blant de nordiske sosialdemokratiske partiene. I de andre nordiske landene er denne tabugrensen for lengst brutt. Og skal vi dømme etter den kursendringen Thorbjørn Jagland foretar i disse dager, kan det også synes som om Arbeiderpartiet nå modner for et dypere samarbeid, først og fremst med mellompartiene.Det store spørsmålet er selvfølgelig hva denne vidtgående pragmatikken gjør med velgerne og med politikken. Sikkert er det i alle fall at den vitner om et partisystem tilpasset gårsdagens konflikter. Dermed melder også spørsmålet seg om de konflikter som i dag preger samfunnsdebatten får gode nok kanaler inn i politikken. Mange har påpekt at to av valgets vinnere, SV og Fremskrittspartiet, nettopp profilerer seg på den nye tids saker, som miljø, solidaritet, byråkratikritikk og innvandring.Typisk er det også at kommuner med bygdelister eller geografisk skjeve partilister, kommuner der kommunesammenslåingen på 60-tallet aldri ble akseptert, har høy valgdeltakelse. Hægebostad og Audnedal er lokale eksempler på dette. Disse kommunene hører med til de fem-seks kommunene i landet som har den høyeste valgdeltakelsen i år. Politikk er i sin natur strid og interessebryting. Når harmonien og samarbeidsviljen blir for stor, kan det være et sykdomstegn i seg selv.