Når dette tiåret snart ebber ut kan vi i alle fall konstatere en ting, og det er at 90-årene fra et forvaltningspolitisk synspunkt har vært et forspilt tiår. Mens 60-tallet brakte oss et nytt kommunekart, 70-årene fylkeskommunene og 80-årene et nytt kommunalt inntektssystem, har 90-tallet ikke budt på annet enn flikking og løst prat. Et forsøk på å gjøre det kommunale inntektssystemet bedre har endt i skuffelser, mens det regionale forvaltningsnivået lider tyngre enn noen gang av mangel på sentral politisk handlekraft.Under Gro Harlem Brundtlands (Ap), Thorbjørn Jaglands (Ap) og Kjell Magne Bondeviks (KrF) regjeringer har omkvedet vært at de kommuner og fylker som ville slå seg sammen, skulle få all mulig moralsk og litt økonomisk støtte til det, men utover det ville ikke staten komme med strukturelle reformer av noe omfang. Rett nok ble provisoriet helseregion innført for å lappe på de største glipene i det norske forvaltningsbyggverket, men noen andre grep for å avløse en hensykende fylkeskommune og et esende fylkesmannsembete med noe nytt og fremtidsrettet, er ikke tatt.Og resultatene kjenner vi, en lokal og regional forvaltning som sliter både med struktur og økonomi. Kommunaldepartementets godtsnakk kommer det heller ikke mye ut av. Det er ikke akkurat noen kø av kommune— og fylkeskommunedelegasjoner i Oslo for å søke utredningsstøtte til lokale sammenslåinger. Det blir gjerne med litt tilløp uten hopp, slik vi så det rapportert fra Aust-Agder fylkeskommune i går. Fylkesrådmann Arild Eielsen har, som vi skrev, trenert et tidligere vedtak i fylkestinget om å utrede et grenseovergripende frifylkeforsøk med Vest-Agder, og attpåtil også fått fylkestingets aksept i ettertid for å ha forsømt seg. Den som tror at reformer i lokal- og regionalforvaltningen har vekstkår i slikt politisk klima, tror feil. Men om forskansningsstrategiene i Arendal kan være mer utspekulerte enn andre steder, representerer de likevel en fryktens og stillstandens ånd som er representativ for flertallet av norske kommuner og fylkeskommuner.Var det noe vi mer enn gjerne skulle ønske, så var det at kommunalminister Odd Roger Enoksen (Sp) tok det initiativ som skulle til for å bringe denne situasjonen til opphør. Enoksen har sendt hele problemfeltet over til det statlige oppgavefordelingsutvalget. Positivt tolket betyr det at han er innstilt på å gjøre noe. Negativt tolket betyr det at han har sendt en sak som utfordrer Senterpartiets lokalsamfunnsidealer, ut på ørkenvandring. Vi frykter det siste. Derfor synes vi Arbeiderpartiet og Høyre skulle legge de nasjonale småtrefningene de har seg imellom om kommune- og fylkesstruktur bak seg. Når de to partiene er enige i prinsipp, bør det ikke være vanskelig for dem å bli enige i praksis. Det står faktisk bare på viljen.