Lærerne er på krigsstien. Etter årtier med relativ akterutseiling i lønnsoppgjørene, forskutteres vårens lønnskamp i mer eller mindre spontane aksjoner. Politiske signaler om et krafttak for lærerstanden i høstens valgkamp, er dampet bort til intet etter fremlegget av statsbudsjettet. Ikke så rart kanskje, ettersom de partiene som lovte mest, befinner seg lengst fra maktens sentrum. Det meste konkrete lærerne nå har å forholde seg til, er regjeringens anslag for lønnsveksten neste år. Og det blir som å varme seg på måneskinn for denne hardt prøvede gruppe offentlig ansatte.Vi har tidligere ytret oss svært kritisk om lærernes lønnsstrategi og lærerorganisasjonenes frontfigurer på lederplass. De temaene skal vi la ligge nå. For i sak støtter vi lærerne fullt ut. Dersom vi i det hele tatt mener alvor med å satse på kunnskap i dette landet, noe vi oppfatter at både de forrige og den sittende regjering gjorde og gjør, må det tas et grep for snu lærernes lønnsutvikling. Vi kan ikke realisere kunnskapssamfunnet med en stab av proletariserte og lusent betalte hel— og halvakademikere på grunnskolenes og de videregående skolers førstelinjer.Allerede nå er rekrutteringen truet i flere skoleslag. Den gamle lektoren med laudabelt hovedfag og en yrkesstolthet som preget hele hans eller hennes ferd, er snart for museumsgjenstand å regne. Innenfor realfagene er det ingen med slik utdanning som lenger søker seg til skolen, og innenfor andre fag blir de også stadig færre. Det er bare tøv å hevde at dette ikke hovedsakelig har med lønn å gjøre.Lærerne, og særlig de av dem med lengst utdanning, er den gruppen lønnstakere som har fått betale for de siste års solidariske lønnsoppgjør. For sent forstod lærerne det legene tidlig skjønte, at denne utviklingen bare kunne realiseres ved at de langtidsutdannede i offentlig sektor lot seg føre til slaktebenken. Legene hadde forhandlingsmakt til å unndra seg. Lærerne manglet viljen eller evnen til det samme. Derfor er deres raseri nå så løfterikt. Det bærer bud om at de ikke lenger finner seg i å være svarteper i regjeringens inntektspolitiske narrespill.Det er tydelig at regjeringen er i villrede om hvordan den skal takle den situasjonen som er oppstått. Undervisningsminister Jon Lilletun (KrF), som det godviljens menneske han er, må lide all verdens kvaler for de løfter han nå ikke kan gi, mens arbeids- og administrasjonsminister Laila Dåvøys (KrF) rasling med Arbeidsretten først og fremst er svært dårlig psykologi fra en minister som ennå huskes for sin egen militante ledelse av sykepleiernes lønnskamper. Laila Dåvøy er i sin nåværende rolle mest av alt en rød klut.Lærernes og skolens fremtid kan ikke som før ekspederes til lønnsforhandlingenes uvisshet. Så altfor mye står på spill. Vi finner oss som samfunn ikke i at våre barn får lærere som har slept seg gjennom lærerutdanningen etter bare så vidt å ha stått til eksamen på videregående skole. Det behøves nå et politisk grep fra sentrumsregjeringen hvis partier alle springer ut av det gamle Venstre - lærerpartiet.