Ifølge Carl I. Hagen bør Kjell Magne Bondevik prompte gå av siden han ikke lenger har støtte fra Frp — det partiet som hjalp Bondevik-regjeringen til makten for fire år siden.

Beregnende nok ventet Carl I. Hagen til Stortinget tok ferie før han kunngjorde sin personlige mistillit til statsministeren. Hadde dette skjedd mens Stortinget var samlet, måtte Hagen ha fremmet et mistillitsforslag i Stortinget om han skulle bli tatt på alvor. Romlende tomtønner gjør lite inntrykk på en regjering som har vent seg til at både Carl I. Hagen og den rød-grønne opposisjonen i realiteten har uttrykt mistillit til den ene og andre statsråd uten å følge det opp i handling. Man feller ikke regjeringer på pressekonferanser, men i stortingssalen.

I norsk parlamentarisk praksis skjer regjeringsskiftene på tre måter: Ved valgnederlag, ved kabinettsspørsmål eller ved mistillitsforslag. I tillegg har regjeringer gått av som følge av indre oppløsning, som Borten og Syse-regjeringene.

Siden 1985 har vi hatt mindretallsregjeringer i Norge som har måttet basere seg på skiftende støtte. I Norge har vi ikke en ordning hvor stortingsflertallet avkreves en tillits- eller støtteerklæring til en påtroppende regjering. Dersom regjeringen ikke har fått et mistillitsforslag mot seg i Stortinget ved tiltredelseserklæringen, sitter den til en uttrykt mistillit blir fremmet og vedtatt i Stortinget. Eller til den selv velger å gå av.

Blir det et fortsatt borgerlig flertall etter valget til høsten, trenger ikke Bondevik-regjeringen noen ny tillitserklæring fra Frp. Bondevik II-regjeringen kan fortsette som før og avvente et eventuelt mistillitsforslag når Stortinget trer sammen i oktober.

Det vil i så fall tvinge Frp til å felle regjeringen Bondevik i en åpen votering i Stortinget. I så fall blir det opp til Kongen og partilederne på Stortinget å avgjøre hvem som skal få oppdraget med å danne ny regjering.

Spørsmålet blir da hvor mye Kongen og hans rådgivere lar seg påvirke av Carl I. Hagens innfall og utfall og hans personlige oppgjør med personen Kjell Magne Bondevik.

For når Carl I. Hagens anliggende er å skifte ut statsministeren, men ikke regjeringen, er det en så sær problemstilling i vår parlamentariske historie at ingen av våre konger har vært borte i noe tilsvarende.

Carl I. Hagen herser med Bondevik og regjeringspartiene, men tør han herse med Kongen?