Det franske nei er det hittil alvorligste tilbakeslag for EU-samarbeidet siden de Gaulle kastet sin lange skygge over EECs videre utvikling på 1960-tallet. Men da taler vi om et helt annet fellesskap.
EU har vært gjennom en rekke større og mindre kriser som følge av at enkelte medlemsland har strittet imot skjellsettende utviklingsfaser. Land som Danmark, Sverige, Storbritannia og Irland har reservert seg mot deler av unionens politiske og økonomiske traktater. Men det er første gang en av unionens grunnleggere forkaster en traktat som er ment å videreføre de europeiske reformene. Og det gjelder selveste grunnlovstraktaten som skal gi EU en felles, konstitusjonell overbygning.
Ut over de umiddelbare politiske konsekvensene i Frankrike med en forestående regjeringskrise, er det vanskelig å overskue de langsiktige konsekvensene folkeavstemningsresultatet vil få for EUs videre utvikling. Men EUs hastige reformarbeid vil få et dramatisk brudd. Mange vil hevde at det ikke nødvendigvis vil være noen stor katastrofe for EUs fremtid. Unionen har de siste årene gjennomført reformer i et tempo som åpenbart har gått for fort for store deler av befolkningen — også i de gamle EU-landene.
Og selv svorne tilhengere av et tettere EU-samarbeid med større grad av overnasjonalitet, har ment at den foreliggende EU-grunnloven er et dårlig stykke arbeid som konstitusjon betraktet. Et dokument på 450 sider med en stor grad av detaljrikdom egner seg dårlig som et grunnlovsdokument som på en forståelig måte skal slå fast konstitusjonelle spilleregler og borgernes rettigheter og plikter.
Hva dette tilbakeslaget for EUs utvikling vil få å si for den norske EU-debatten, gjenstår også å se. Men dersom intensjonene om en sterkere overnasjonalitet med en overføring av makt til et «føderalt» parlament blir forlatt av EU, forsvinner et av hovedargumentene mot EU blant mange norske EU-motstandere. Dermed kan det franske nei faktisk vise seg å styrke den norske ja-siden