For en tid siden støttet han den overstadige tanke at det med pressestøtten burde følge en plikt til å la nynorskjournalister slippe til med sin målform uansett hvilken avis de arbeidet i. I så måte føyer Sylfest Lomheim seg inn i rekken av språkdirigenter som er rede til å ta i bruk ulike tvangstiltak for å støtte nynorsken.

Og den samme Sylfest Lomheim brukte lupe på Lov om målbruk i offentlig tjeneste da han påla Agder bispedømme å bruke nynorsk som offisiell målform. Hjemmelen finner han i en finurlig formulering i loven. Her heter det at alle statsorganer som vender seg under ett til flere kommuner i et avgrenset geografisk område, skal benytte flertallsformen.

Men dersom flere enn halvparten av kommunene i området er nøytrale med hensyn til målform, kan statsorganet stå fritt i valg av offisiell målform. For Agder bispedømmes vedkommende er forholdet det at Vest-Agder er bokmålsfylke mens Aust-Agder og Telemark er nøytrale. Da skulle man tro at bispedømme-administrasjonen kunne velge målform selv.

Men så enkelt er det ikke for norske språkpolitikere. De teller kommuner og ikke mennesker. For sammenlagt er det 23 nøytrale, 14 nynorskkommuner og 11 bokmålskommuner i de tre fylkene som Agder bispedømme dekker. Dermed er det et flertall av nynorskkommuner blant de kommunene som ikke er nøytrale. Og derfor blir det statlige administrasjonsspråket nynorsk.

Som Riksmålsbevegelsens formann har påpekt i bevegelsens avis Ordet, kan den absurde logikk best illustreres ved at hvis to bokmålskommuner i Vest-Agder erklærte seg nøytrale, vil Agder bispedømme fortsatt kunne benytte bokmål som målform.

Ifølge Ordet bor 6,7 prosent av bispedømmets innbyggere i nynorskkommuner og ifølge Norsk Gallups undersøkelse i 2000 skriver fem prosent av innbyggerne i de tre fylkene nynorsk.

Det er denne absurditeten Sylfest Lomheim nå vil dyrke videre i sin jakt på bispedømmer og andre statlige vesener som har skjøttet sin virksomhet på det målføre som 95 prosent av befolkningen benytter.

Han burde heller bruke sin energi på å få en tidsmessig lovgivning uten slike helt urimelige påbud.