Det er egentlig en helt imponerende bragd det de har klart å gjennomføre. De har til fulle bevist at velfunderte grasrotaksjoner, båret fram av et ekte engasjement, kan gi resultater. Både Tina Quist, Bent Sandvand og May Lis Refvik og alle de andre aksjonistene hadde all mulig grunn til å slippe jubelen løs da ordfører Ove Rullestad lot klubba falle, og konstaterte at et enstemmig bystyre sa ja til et fortsatt liv for Åpta skole. Lang tids jobbing og oppmagisinert spenning fikk sin utløsning i gladscener.«Alt for Herad» kan rent umiddelbart virke som et både snevert og noe enøyet slagord. Det kan lede tanken hen på det at man kun ser sin egen skigard og bare det. Men en slik betraktning blir feil. For mister et bygdesamfunn skolen, så er det et svært alvorlig anslag mot bygdas fremtidige eksistens. Det er ikke bare hverdagen som blir tyngre og vanskeligere for både barn og foreldre. Noe av gløden og fremtidstroen blir borte samtidig som skolen stenger sine dører.Det er dette de har visst og forstått til fulle, de entusiastiske ildsjeler som satte i gang aksjonen for å redde Åpta skole. Det er nok ikke bare gruppelederen for Høyre i Farsund bystyre som har levd i den tro at aksjonistene ikke ville lykkes, og som nå må justere sin oppfatning.Aksjonen avtvinger respekt. Det er flere forhold som bidrar til det. Da bygdefolket forsto at skolen var truer, gikk de ikke inn i den deprimertes resignasjon. De satte heller ikke i gang protester i øst og vest, tilpasset dem som gadd å høre på. I stedet satte de i gang en besluttsom og målrettet markedsføring av bygda og dens fortrinn rettet mot store deler av landet — nettopp med det formål å få barnefamilier til å bosette seg i Herad. De har lykkes så til de grader. Elevtallet ved Åpta skole ser ut til å bli nesten fordoblet fra høsten av. «Alt for Herad» har flere interessante fellestrekk med aksjonen «Kjerringer og unger mot flytting». Den spontane grasrotaksjonen som Lillian Iren Haugen dro i gang mot Ericsson-konsernets planer om å avvikle sin virksomhet på Sørlandet og flytte fra landsden. Også den gang kjempet den vanlige kvinne og mann med nær sagt bare nevene mot krefter som i utgangspunktet kunne virke nærmest uovervinnelige. Utfallet ble så overraskende som overhodet mulig. Det var Golitat som måtte bøye av.Seieren for «Kjerringer og unger mot flytting» førte til en oppvåkning og ny bevisstgjøring av en hel landsdel. I politiske fora ble det hyppig referert til den aksjonen, som et bevis på at det nytter å kjempe for noe man tror på, noe som er viktig og vesentlig. Sannsynligvis vil det gode utfallet for «Alt for Herad» utløse liknende bivirkninger i bygdesamfunnet i Farsund.