Høstens kommunevalg vil gi et øyeblikksbilde av dagsformen til de politiske partiene, men spørsmålet om hvem som får flest ordførere er underordnet spørsmålet om hvem som vil regjere Norge etter 2005. Og dessuten gir kommunevalget heller ikke et bilde av styrkeforholdet mellom partiene ved stortingsvalg.Derfor er de politiske utspill og innspill som kommer fra partiledere i disse dager mer et uttrykk for posisjonering foran stortingsvalget om to år, enn et oppspill til høstens lokalvalgkamp. Slik må Carl I. Hagens realtivt oppsiktsvekkende tale på landsmøtet i helgen tolkes. Der gikk han Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg i næringen som statens beste venn.De temaene som har fått Kjell Magne Bondevik og Jan Petersen til å gi Carl I. Hagen og partiet hans pariastempelet, lot han ligge. Og både innvandringspolitikk og andre følsomme saker var nærmest bannlyst på landsmøtet.Men som strategi for et regjeringssamarbeid med de borgerlige partiene, er hans samarbeidsinvitt til Ap og SV ganske selvmordersk i all sin uberegnelighet. De scenariene som avtegner seg etter valget i 2005, har allikevel det til felles at Fremskrittspartiet fortsatt vil være jokeren dersom det skal dannes en flertallsregjering på den ikke-sosialistiske siden i norsk politikk — uansett valgutfall. Slik er den politiske aritmetikken. Så er spørsmålet om regjeringen Bondevik makter å holde sammen fram til valget i 2005, og i så fall om de tre partiene orker å fortsette som en mindretallsregjering med den slitasje det innebærer. Det er neppe noen dristig spådom at når valget nærmer seg har både KrF og Kjell Magne Bondevik fått nok av sitt nåværende regjeringseksperiment med Høyre, i sær dersom velgeroppslutningen fortsatt blir liggende på sitt nåværende lavmål.På den sosialistiske siden har Arbeiderpartiet og SV allerede inngått forlovelse og gjort seg klare for et regjeringssamarbeid. Og dersom oppslutningen om disse to partiene vedvarer fram mot valget i 2005, er muligheten til stede for at de kan oppnå rent flertall i Stortinget. Dessuten vil KrF være under vedvarende press for å skifte side ved en ny regjeringsdannelse. Det presset vil bli større jo nærmere valget vi kommer.Det parti som kommer dårligst ut i alle disse scenariene, er Høyre. Dersom treparti-regjeringen blir oppløst, må partiet igjen finne sin plass i Skyggenes dal, hvor det befant seg i 11 år før det fant nåde for Kjell Magne Bondeviks øyne. Høyres eneste mulighet for fortsatt regjeringsmakt etter 2005 er i et samarbeid med et Fremskrittsparti med optimal velgeroppslutning. Det vet Carl I. Hagen, og bereder grunnen for det ved å strigle partiet slik at det kan bli stuerent i Høyre-kretser. For Høyre vil valget mellom avmakt eller Frp være som et valg mellom pest og kolera. Men valget kommer partiet ikke unna.