Kvinnekampen har utviklet seg fra å være en radikal grasrotaksjon der bh-brenning og protesttog var viktige virkemidler, til å bli en politisk toppsak som politikere og partier kjiver om å være best i. Ingen politisk bevegelse har fått prege og innfluere samfunnet slik kvinnebegelsen har gjort de siste 40 årene.At likestillingskampen ikke lenger tilhører venstresiden i norsk politikk, fikk Høyrestatsråd Ansgar Gabrielsen grundig poengtert med sitt utspill om kvotering til bedriftsstyrer. Selv om Høyres stortingsgruppe i utgangspunktet er skeptiske til regjeringens handlekraft i dette spørsmålet, er det ingen tvil om at partiet i lengden vil tjene på å være på banen i likestillingssaken. De som motarbeider likestillingskampen, kan ikke samtidig ha ambisjoner om å være et bredt parti med vind i seilene og høy styringsfart, slik Høyre ønsker å fremstå.Dette har Kristelig Folkeparti skjønt for lenge siden. De var tidlig ute med å se parallellene mellom likestilling og familiepolitikk, en innsats Valgerd Svarstad Haugland skal berømmes for. KrF har også vært pådrivere i arbeidet med å øke fedrekvoten av barselspermisjonen, en annen viktig likestillingssak. 8. mars utropte Svarstad Haugland seg selv og KrF som best på likestilling, og fikk uventet støtte fra likestillingsombud Kristin Mile og direktør ved Likestillingssenteret, Ingunn Yssen.— I den grad offensiv kan måles i resultater, har samarbeidsregjeringen så langt vært mer offensive enn Ap-regjeringen, uttalte Kristin Mile til Dagsavisen i helgen.Tradisjonelt har Ap og SV vært pådrivere i disse spørsmålene, men Bondevik-regjeringens forslag om en mulig kjønnskvotering til styrer parkerte Arbeiderpartiet - også i likestillingssaken. For Aps tilfelle ble ikke saken bedre av at regjeringens likestillingsoffensiv skjedde på samme tid som partiet fylte avisene med rapporter fra «gubbeveldet», en sendrektig tilstand som ble bekreftet gjennom Thorbjørn Berntsens uheldige utblåsning overfor partikollega Anniken Huitfeldt.Det er gledelig at en konservativ regjering overrasker med å vise handlekraft i spørsmål som tidligere ble oppfattet som radikale. Det viser hvor langt likestillingen er i ferd med å komme. Som leder for landets mest verdikonservative parti, skal Valgerd Svarstad Haugland skal ha honnør for sin innsats for likestilling. Forhåpentligvis vil annerkjennelsen hun og partiet nå opplever føre til at KrF kan starte en prosess med å revurdere sitt reaksjonære menneskesyn i andre saker. Partiets kvinnesyn i abortsaken er fortsatt direkte primitivt, kontanstøtten er reaksjonær og partiet har en lang vei og gå når det gjelder likestilling i Kirken.