— Og så rasket de sammen litt tornekratt rundt ham så ikke villdyrene skulle rive ham fra hverandre i løpet av natten.
Det var moren min som fortalte, og jeg trodde nesten ikke det jeg hørte, skriver Joacim Lund i denne kommentaren i aftenposten.no.
Det må ha vært på 90-tallet en gang, hun hadde bodd i en landsby i Sudan en stund, og fortalte om den lokale skikken med å plassere småkjeltringer i gapestokk på torget.
Der ble de slått, sparket og spyttet på, og på natten sto de der, med hode og hender gjennom trange hull, bom fast, og hørte løvenes pust og dype knurring.
Jeg trodde verden hadde kommet lenger. Dette var middelalderen. Barbari.
Etter hvert slo jeg meg til ro med at dette foregikk et helt annet sted i verden, et sted som var blitt skjermet fra den rivende utviklingen i vesten.
For her, i moderne Norge, er vi ferdig med gapestokk. Eller?
Når villdyret våkner
Da jeg la meg i går kveld, så jeg at vårt kollektive villdyr hadde fått tak i Facebook-profilen til den siktede 37-åringen.
Det vil si, det som kanskje er en av de siktede.
For politiet har ikke gått ut med navn på den siktede. Ikke pressen heller.
Strengt tatt vet vi med andre ord ikke engang om det er den siktedes Facebook-profil det er snakk om, og langt mindre om han er skyldig i drapet på Sigrid Giskegjerde Schjetne.
Likevel ble kontoen raskt oversvømmet av hat, drapstrusler og voldtektstrusler. Kanskje er det ham. Kanskje er han skyldig.
Det vet vi ikke. Det spiller ikke så stor rolle nå. Han er allerede i gapestokken.
Å jage i flokk
Jeg er fryktelig glad i sosiale medier, og bruker dem hele tiden. Men i den store sammenhengen er dette fortsatt nytt, og det kan være en nyttig øvelse å se på fenomenets mørke sider.
Tidligere var det mediene som styrte den offentlige informasjonen, og mediene har utvilsomt sine svin på skogen.
Fortsatt har ingen glemt Tore Tønne-saken, for eksempel, fra 2002, da pressen jaget i flokk så til de grader at Tønne til slutt tok sin død av det.
Eller Syse-saken fra 1990, da pressen lagde storm i et vannglass etter at statsministeren ikke hadde overholdt fristen for innsendelse av noen papirer fra sameiet i gården der han bodde.
Men i det store og det hele har mediene fungert som et nokså effektivt filter.
Vi identifiserer ikke siktede, helt enkelt fordi de ikke er hverken tiltalt eller dømt. Pressen har en rekke etiske spilleregler å følge, og det er problemstillinger vi diskuterer hver eneste dag.
Anarki
De sosiale mediene, på sin side, representerer en så å si uhindret strøm av informasjon.
Enkelte regler må man forholde seg til, men hvilke? Du bør ikke legge ut puppebilder, da stenger Zuckerberg kontoen din.
Men trusler om drap, voldtekt og evig skjærsild er det ikke så farlig med. Først klokken 10 onsadag formiddag fant noen det for godt å raske sammen litt tornekratt rundt ham for å holde villdyrene unna, og kontoen ble stengt.
Og villdyrene ble altså vekket av en nokså løs antakelse om hvem som er Sigrids drapsmann. Med Tønne-saken friskt i minne, la oss håpe dere ikke jager feil mann, folkens.
Moderne tider
Etter 22. juli ble verdighet et ord på alles lepper, en verdi vi kunne samles rundt som folk og nasjon. La oss huske på det, selv når vi er sinte. For det er vi, vi er rasende, og med god grunn.
Men det mest kjente rettsprinsippet vi har, er altså at tiltalte er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det skiller oss fra nasjoner vi ikke liker å sammenligne oss med.
Fra middelalderens gapestokker.
La oss opptre som moderne mennesker – også i moderne medier.