Urbanisten Erling Fossen har en gang sagt at norske lokalpolitikeres største drøm er å få ti kilometer vei betalt av Stortinget. Sørlandet er intet unntak. Det går knapt en uke uten at Fædrelandsvennen har et innlegg om at Agderbenken svikter landsdelen. Og hvor mange forskningsrapporter har ikke de siste årene vist at Sørlandet er blant de regionene i Norge som får minst av nasjonale overføringer? Enten det gjelder næringsutvikling, infrastruktur eller kulturmidler.

Men er det Stortinget som primært bør være i lokal— og regionalpolitikernes fokus? Eller kan det tenkes at disse, sammen med det regionale næringslivet, universitetet og andre kunnskapsinstitusjoner lokalt, selv kan utvikle landsdelen til egne borgeres beste uten å måtte være avhengig av nasjonalpolitiske føringer og prioriteringer?

I EUs indre marked, som Norge er en del av gjennom avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen), handler ikke regional utvikling lenger om nasjonalstatlige overføringer fra sentrum til periferi, men om å utvikle periferien på egne premisser i en global kontekst der kunnskap og kreativitet står sentralt. Det beste eksempelet på en slik tankegang er det sørlandske NODE-nettverket (Norwegian Offshore & Drilling Engineering), som er blitt et forbilde for andre regionale næringslivsnettverk i Norge. Deres visjon er å utvikle seg til et globalt kunnskapssenter, «for å styrke sin ledende posisjon innen olje og gass, samtidig som bedriftene tar ledende posisjoner i nye markeder.»

Kan vi tenke oss en lignende visjon for Sørlandet som region? Der målet er å skape en regional kunnskapstenkning hvor private bedrifter, offentlige myndigheter og de lokale utdannings- og forskningsinstitusjonene sammen utgjør den globale drivkraften?

Cultiva og Sørlandets kompetansefond gir Sørlandsregionen et økonomisk grunnlag for en slik utvikling ingen andre regioner i Norge har maken til. Med et utadrettet universitet og aktivt regionkontor i Brussel, ligger forholdene også til rette for en forskningsmessig og politisk internasjonalisering Sørlandet som region bør dra mer nytte av.

Gjennom EØS-avtalen, som regulerer stadig mer av norske kommuner og fylkers virksomhet, kan Sørlandet bli en sterk og fremtidsrettet region i Europa i stedet for en svak og tilbakeskuende region i Norge – slik omdømmerapporten som ble lagt fram i vinter påstår at Sørlandet er. EØS-avtalen gir oss full adgang til EUs indre marked med fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital; den gir oss mulighet til å samarbeide om student- og lærerutveksling, forskning og innovasjon, kultur og regional utvikling, transport og infrastruktur, og ikke minst offentlige tjenester – uten å måtte gå om nasjonale myndigheter. Det nylig vedtatte pasientdirektivet i EU åpner for eksempel for fritt sykehusvalg i hele Europa. Det er bare de regionale aktørene selv som setter begrensninger for hva mulighetene brukes til.

En tredjedel av EUs budsjetter går i dag til regional utvikling. En av grunnene til dette er at de store økonomiske forskjellene innen EU/EØS finner vi, som i de enkelte medlemsstatene, mellom regioner snarere enn nasjoner. I den interne debatten om hvorvidt verdiskapningen foregår i sentrale eller perifere strøk her i landet – sterkest uttalt gjennom Vestlandsrådets kritikk av hovedstaden og kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarseters nylig uttalte Osloskepsis – viser det seg også at forskjellene er langt større mellom norske regioner enn mellom Norge og andre land innen EØS-området.

Ifølge Statistisk sentralbyrås siste fylkesfordelte nasjonalregnskap, ligger Aust-Agder i den nest nederste og Vest-Agder i den nest øverste kategorien av norske fylker når disse deles i fire ut fra regionalt bruttoprodukt per innbygger. I europeisk sammenheng ligger begge fylkene og Sørlandsregionen samlet, høyt over gjennomsnittet i EU.

Sørlendingene har alltid vært opptatt av å forberede seg på fremtiden, og selv om det er økonomisk gode tider nå må vi tenke på morgendagen, slik bedriftene i NODE-nettverket har gjort. Hva må gjøres for å skape en bærekraftig region av Sørlandet?

For det første må Aust- og Vest-Agder slås sammen til ett fylke, som til sammen vil utgjøre i underkant av 280 000 mennesker. Dette er fremdeles lite i europeisk sammenheng, men gitt regionale tradisjoner her i landet er det ikke naturlig å inkludere verken Rogaland eller Telemark og eventuelt andre fylker i en ny og sterkere integrert sørlandsregion.

For det andre må det skapes et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom privat næringsliv, offentlig politikk og forvaltning, og lokale forsknings- og utdanningsinstitusjoner i regionen. Såkalt triple-heliks samarbeid.

For det tredje må infrastrukturen internt og eksternt i regionen utbedres, ikke minst i forhold til fly- og ferjetrafikken til kontinentet.

Men det er først og fremst tankegangen som må endres. EØS-avtalen åpner for helt nye muligheter til å utvikle interregionale samarbeidsrelasjoner på tvers av landegrensene i våre nærområder Kattegat-Skagerrak og Nordsjøen. Gjennom å bruke Sørlandsregionens kontor i Brussel mer aktivt i en kombinasjon med midler fra Cultiva og Sørlandets kompetansefond, vil regionen i seg selv kunne bli en global kunnskapsklynge godt forankret i EUs indre marked og de grenseoverskridende økonomiske, politiske og kulturelle samarbeidstiltakene som er opprettet for å støtte dette.