Som forventet ble det ingen flertallsregjering for britene. Men de konservative ble det største partiet. Og Liberaldemokratene tapte for systemet.

Forventningene til dette valget har vært store. TV-debattene førte til at de tre store partiene lenge kjempet side om side i meningsmålingene. Fenomenet Nick Clegg, leder for Liberaldemokratene, tok britene med storm og «Cleggmania» ble valgkampens slagord.

Mange briter håpet på at et stort liberaldemokratisk parti skulle kunne tvinge gjennom en valgreform, slik at systemet kunne bli mer proporsjonalt og demokratisk. Slik gikk det dessverre ikke, for Liberaldemokratene ble nok en gang skviset mellom de to store, og ble svelget av det sterke topartisystemet nok en gang.

Dette valget har skilt seg fra tidligere valg ved at de tre tv-debattene dominerte valgkampen. Utfallet av debattene ga Liberaldemokratene en oppslutning på meningsmålingene vi aldri hadde sett før, og tre jevnstore partier kjempet side om side gjennom de tre ukene. Derfor var spenningen stor, og overraskelsen større, da valgdagsmålingen kom klokken 23 norsk tid torsdag kveld. Den viste det de fleste hadde spådd: nemlig et «hung Parliament», et underhus hvor ingen av partiene hadde rent flertall. Den viste også at de konservative ville bli det største partiet med Labour på andre plass i forhold til mandatfordeling.

Men at Liberaldemokratene skulle miste mandater i forhold til valget i 2005, kom som en stor overraskelse på alle. Det gjorde så stort inntrykk at BBC fort var ute og hevdet at her var det store feilmarginer, samt at poststemmene ikke var inkludert i denne målingen. Når opptellingen nærmer seg slutten, ser vi at den likevel var ganske presis.

Hovedgrunnen til det voldsomme spriket mellom alle de daglige målingene som kom før valgdagen og resultatet, er den høye andelen av velgere som ikke hadde bestemt seg før de gikk til valglokalet. Prognosene på valgdagen antydet at opp mot 40 % av velgerne tok bestemmelsen der og da, og at mange bestemte seg inne i båsene. Målingene før valget har naturlig nok ikke fanget opp disse ubestemmelige velgerne som har sittet på gjerdet helt til siste sekund. Da de fikk kniven på strupen, valgte disse å falle ned på de trygge alternativene, Labour eller de konservative.

Antakelig var de velgerne igjen redde for å kaste bort sine stemmer på Liberaldemokratene siden systemet ikke gir det tredje største partiet uttelling. Dermed sementerte topartisystemet seg igjen og blokkerte effektivt en foreløpig endring i valgsystemet. Det er synd både for partiet og for velgerne.

Med den parlamentariske situasjonen som valget resulterte i, er dette ikke bare et uavgjort resultat, men det er så jevnt at det ikke utkrystalliserer seg et klart regjeringsalternativ. Embetsverket har på forhånd lagt opp til flere forhandlingsmønstre for å få i gang forhandlinger, for ikke å kaste bort tid. Likevel er det i skrivende stund ingenting som er klart i forhold til hvem som skal danne ny britisk regjering.

Markedet stupte da nyheten om et «hung Parliament» kom, og frykten for presset på valutaen øker i takt med den politiske usikkerheten. Nå foreligger det i alle fall fire alternativer, og ingen av dem er spesielt gode med tanke på den økonomiske situasjonen. Bildene fra Hellas har også preget britene, og virkelig skremt politikerne når det gjelder økonomiske hestekurer.

Siden konstitusjonen sier at det er den som innehar embete, altså statsministeren, som har plikt og rett til å prøve å forme en flertallsregjering ved et slikt resultat, sitter Brown med det første forhandlingskort. Det gjelder uansett om de konservative da har flest mandater i Underhuset. Brown undersøker dermed mulighetene for å fortsette, med støtte fra så mange små partier som mulig. Hvis ikke dette er mulig, kommer alternativ to inn i bildet, nemlig at ballen blir sparket over til de konservative for å se hva de kan få til av flertallskoalisjoner. Fører heller ikke dette fram, vil alternativ tre åpne seg, en konservativ mindretallsregjering. Den kan eventuelt få støtte fra unionistene i Nord-Irland, som ved tidligere anledninger har støtte toryene.

Det fjerde og siste alternativet er at det planlegges og gjennomføres nytt valg nokså fort, og at den sittende regjeringen styrer i en overgangsperiode. De konservative, som er klare for makt, vil helt sikkert motsette seg det siste alternativet og da heller satse på en mindretallsregjering.

Men en mindretallsregjering vil få usedvanlig tøft, og det store spørsmålet vil da være hvor lenge en slik regjering vil overleve i et land som verken er vant med mindretallsregjeringer eller med koalisjoner.

Som en forstår er det en nokså kaotisk situasjon, og det er ikke britene vant til. De er vant til å se den nye statsministeren rulle opp Downing Street 10 etter besøket hos Dronningen dagen etter for å begynne jobben umiddelbart. Nå vil etter all sannsynlighet helgen gå med til forhandlinger, og det prates om at en regjering antakelig vil være klar først neste uke.

Kort oppsummert er Liberaldemokratene den store taperen, mens de konservative har vunnet både størst oppslutning og flest mandater. Labour har gjort det måtelig etter så lang tid ved makten, selv om Brown nok hadde håpet på mer. Men den aller største taperen er likevel opinionen som nå, nokså sikkert, kan se langt etter et reformert valgsystem.