For en tid tilbake var jeg i Genève og besøkte World Business Council for Sustainable Development. Dette er noe så eksklusivt som et topplederstyrt nettverk som samarbeider og samhandler på spørsmål som omhandler vår felles fremtid. Altså jobber de med spørsmål knyttet til teknologi, innovasjon, fremtidig verdiskaping, globale utfordringer, drivere for forretningsutvikling, nye forretningsmuligheter og potensiell vekst, alt med følgende visjonære overbygging: 9 billion people living well within the resource limits of the planet by 2050.

Nettverket består i stor grad av store, globale konsern som i seg selv ikke nødvendigvis forbindes med begrepet bærekraftig utvikling, men nettverkets arbeid, rapporter og tankegods oser av troverdighet, fremtidsretting og fremstår som en etterlengtet sammenblanding av forretning, kollektiv fornuft og humanisme.

Jeg ble møtt formelt og korrekt, og tilbrakte de neste timene sammen med ett par godt posisjonerte, tilårskomne og tilsynelatende tradisjonelle menn. «Velkommen», sa de. «Hva slags ledere og hva slags lederskap tror du fremtiden trenger?» spurte de. «Eh, kvinner», svarte jeg fort og ble møtt med vennlig latter. «Hvis du går med på en presisering av det og sier feminine egenskaper, så følger jeg deg», fortsatte den ene. «Dette er egenskaper som er svært viktige for fremtidens ledere. Nå er det ikke nødvendigvis bra å skille mellom typisk mannlige og kvinnelige egenskaper. Sannsynligvis er det mest fruktbare i denne diskusjonen å påpeke at vi ser en tydelig feminisering av lederrollen. Egenskaper som blir betraktet som feminine, er i ferd med å bli mer etterspurte, og da er det naturlig at flere vil ønske kvinnelige ledere, og kanskje også at flere kvinner vil ønske seg lederstillinger. Fremtiden trenger altså ledere som kan lede, ikke bare sjefe», sa den andre. «Du ser det, at det er to veldig forskjellige ting?»

«Tja», sa jeg, «det passer vel rimelig dårlig at jeg svarer kvinner igjen». De humret. «For det er altså nettopp det vi ønsker å gjøre», fortsatte de, «vi ønsker å identifisere gapet mellom i dag og 2050 for så å identifisere retninger og områder for handling. Vi vil også synliggjøre forretningsperspektivet og kvantifisere markedspotensialet. Til sist vil vi bli enige om handling og veien videre. Det hele lar seg gjøre, og det er penger å tjene underveis. Vi tror det lar seg gjøre å kombinere doing well med doing good , altså bidra til en bærekraftig utvikling gjennom riktig og viktig forretningsutvikling. Alt dette kan ikke gjøres av næringslivet alene, heller ikke av det politiske liv alene. Vi er avhengige av at vi alle ønsker en verdig fremtid for alle».

Pause. Det blir stille.

Vi avsluttet etter hvert, med vennlige ord og intensjoner om samarbeid. Jeg gikk derfra med et varmt hjerte og full av fremtidshåp.

Vel hjemme i det oljerike landet i nord, delvis tåkelagt av oppussingsplaner og interiørblader, kom jeg nylig over en kronikk som vekket minner fra min samtale i Genève, og som på en deilig og befriende måte bekreftet en del av min søken etter en helhet.

Vi står ved et nytt filosofisk og vitenskapelig veiskille, der hjerneforskningen og psykologien fremstår som sentrale veivisere, skrev siviløkonom og journalist Kathrine Aspaas i en kronikk i Aftenposten med tittelen «Vennlighetens tidsalder».

I kronikken refererer hun blant andre til New York Times-spaltist David Brooks, som i sitt åpningsforedrag under den prestisjefulle TED-konferansen i California kort tid tilbake pekte på at vi er i ferd med å gjennomgå en bevissthetsrevolusjon. Når vi analyserer alt det som skjer, får vi til slutt et nytt syn på den menneskelige natur. Det vokser så fram en ny humanisme. Brooks viste til ny hjerneforskning, som langt på vei viser at mennesket fra naturens side foretrekker å være vennlig og hjelpsomt. Gjentatte studier som viser at aktiviteten i hjernens belønningssentre lyser opp når vi utfører en vennlig handling, er bare ett av mange funn som peker i samme retning.

Aspaas hevder at vårt nåværende og ganske negative menneskesyn dyrker sider ved oss som ikke er særlig moderne. «Jeg er ingen pusekatt» kjenner vi jo som selve sitatet for en tøff og handlekraftig lederstil. «Men hva er egentlig feil med katter i ledelsen?» spør hun retorisk. Katter er myke, smidige og selvstendige og har altså egenskaper vi trenger i enhver sammenheng der mennesker møtes. Vi trenger altså å fremelske andre egenskaper og da trenger vi flere pusekatter i ledelsen.

Og verden er jo i dramatisk endring. Jeg viser med glede og stolthet til mine næringslivshelter i Genève, og Aspaas refererer til programmet til World Economic Forum i Davos fra januar i år, der verdenslederne ble tilbudt slike foredrag: «Følelsesmessig mestring – en vitenskap.» «Feilenes fortrinn.» «Healing gjennom musikk.» «Connectedness – hvordan vi hører sammen.» Dere ser sammenhengen.

Vi begynner å bli mange som ser at sekundmålbar effektivitet og kvartalsvis økonomisk vekst ikke lenger er hellige størrelser. Disse målene gjør oss ikke glade. De begeistrer oss ikke. Vi tror ikke på dem lenger. Vi forventer ganske enkelt høyere ambisjoner og større visjoner fra oss selv, våre ledere og selskapene vi jobber i.

«Slik beveger vi oss sakte mot mer sofistikerte verdisystemer, der også vennlighet og menneskelighet løftes fram og verdsettes – nå også økonomisk», skriver Aspaas avslutningsvis.

Ja, vi begynner å bli mange, og det begynner å bli sent på jorden. La oss handle.