Og når vi snart runder fem millioner innbyggere, skyldes veksten i større grad nettoinnflytting enn fødselsoverskudd.
Det var noen av poengene kollega Aftenposten serverte i går under tittelen «Utlendingene tar jobben».
Arbeidsledigheten i Norge er på vei nedover igjen. Siste tall fra Nav var 3,1 prosent. Det er svært lavt i internasjonal sammenheng, og ikke mye over det vi erfaringsmessig må anse som minimum av hva vi klarer å oppnå – blant annet fordi arbeidssøkerne ikke alltid bor der jobbene befinner seg. Men tross redusert ledighet strømmer altså utenlandske arbeidstakere inn over grensene, og de finner seg jobb. Sagt på en annen måte: Heldigvis kommer de, for vi har ikke nordmenn nok til alt som skal gjøres. Uten utlendingene hadde presset i samfunnsøkonomien vært sterkere. Renten hadde vært høyere, kronen dyrere og industriens problemer større.
Dette skiftet i arbeidslivet skyldes fremfor alt EUs åpning østover i 2004. Den gjorde det enklere for østeuropeere å bevege seg innenfor EØS-området, og ikke minst polakker er jo godt representert i statistikken over land hvis borgere nå arbeider i Norge. Men listen omfatter langt flere nasjonaliteter; på Sørlandet holder det å se til helsesektoren, byggebransjen og eksempelvis Hennig-Olsen Is for å finne arbeidstakere fra atskillig titalls land.
Utviklingen er samtidig en ny bekreftelse på globaliseringens fremvekst. Kloden blir mindre i takt med at kommunikasjoner bedres og gjøres rimeligere, og at grensehindringer bygges ned. Når tema er arbeidsinnvandring, går for øvrig våre tanker til den sterke tradisjonen på deler av Sørlandet for arbeidsopphold i USA. Ventelig vil vi se det samme hos dagens arbeidsinnvandrere her, som vi tidligere har sett hos norskamerikanerne: Noen blir værende i sitt nye hjemland, andre farter stadig fram og tilbake, mens atter andre reiser til gamlelandet for godt for å nyte sitt otium der når tiden er inne.