Bisatt i sin egen kirke. Lyssatt av sin egen kunst. Glasset, som strekker seg oppover veggen, opp i taket, opp mot lyset, som om det er himmelstigen selv som er sluppet ned for anledningen. Et fullsatt kirkerom, hundrevis av mennesker badet i hans lys, badet i hans minne. Badet i hans blå.
Mange vil huske mennesket Kjell Nupen. Enda flere vil huske kunstneren.
Hans liv tok slutt for tidlig. Det er ikke mer å si om akkurat det. Det var altfor tidlig. Han hadde mer han skulle og kunne gjøre, mer å lære kanskje, men mest å lære vekk. Livet tok brutalt slutt. Men hans virke slutter ikke. Det har bare gått over i en ny epoke og kommer til å leve videre lenge. Sånn er det. Det er minner penslet og trykt på lerret, det er meislet ut i glass, hugget i stål og stein. Det skal leve lenge. Det kan kanskje være til lindring, også for de som tirsdag tok farvel med en som sto dem nær. Som kjente at en vegg i livet forsvant da kisten ble båret ut av et tydelig preget følge. De tok farvel med et rolig, men søkende, et spennende, men trygt, et sjenert, men selvsikkert, et åpent, men privat menneske. En ektemann og en far. En god kompis. De som tok farvel med mennesket Nupen, de mistet mye i akkurat dette mennesket.
Vi andre har mistet kunstneren. Men vi har ikke mistet kunsten. Denne hardt arbeidende mannen har satt avtrykk i flere land og mange byer. Mer enn kunstnere flest. Og mye vil sikkert stå igjen i kunsthistorien etter Nupen. Bøkene og fortellingene om alle tilstander og stemninger i dette landskapet mellom abstraksjon og figurasjon hvor alt kan skje, de bøkene kommer og vil fortsette å komme. Men akkurat nå, i disse dagene rundt hans død, så er det publikums store kjærlighet til ham og kunsten som er slående. For akkurat da, da denne kunstneren forlot oss en tidlig onsdag i mars, akkurat da var det som om pusten gikk litt ut av oss. I denne byen. Og i andre byer. At akkurat da ble vi ble minnet på hvor avgjørende kunstnere og kunst kan være i vår tilværelse, hva de har å si oss, hva de peker på, hva de ønsker vi skal tenke, erkjenne eller gruble på. Eller bare se.
Nupen var en sånn for oss, for mange. Det er en sjelden egenskap — å klare å bevege og nå så mange. Da er det både kunst, men også et menneske som når oss.
Vi vet han gikk med rak rygg inn i døden. Det var vondt, men avklart. Han festet et rolig blikk rett inn i det mørke, kanskje det blå. Han mente den fargen hadde en uendelighet i seg.
Hit - og enda lenger.
