Jeg har startet året med ferie i et land langt borte fra det kalde nord. Etter flere timer i lufta, glad for å ha kommet velberget ned på jorda, er det tid for å finne taxi til hotellet. Og jeg er forberedt: jeg har brukt energi på dette allerede før jeg dro hjemmefra. Jeg har instruert den tålmodige mannen min tydelig om at han må gripe inn dersom taxisjåføren ikke kjører sånn som jeg vil ha det: ikke en kilometer over fartsgrensen.

Over stokk og stein

Alle som har kjørt turisttaxi, kjenner fortsettelsen på denne historien: det gikk selvsagt over stokk og stein, farten var altfor høy, setene hadde ikke belter og vi satt stive og tause i baksetet. Det er når vi skal betale at det interessante skjer: vi gir sjåføren tips, for vi både tror og føler at det må vi. Tanken på at sjåføren, som vi neppe noensinne treffer igjen, skal bli sur, gjør altså at vi betaler ekstra for en tur der vi både var redde og misfornøyde.

Vel hjemme i Norge, er det tid for ny taxitur fra flyplassen. Her går det roligere for seg, faktisk så rolig at sjåføren ikke engang kommer ut av bilen. Nei, bagasjerommet spretter opp når han trykker på en knapp fra førersetet, og vi må løfte kofferter og vesker inn og ut selv. Det går bra det, og jammen er det godt at vi ikke er gamle folk. Vi tør jo ikke antyde at sjåføren burde hjelpe oss, for tenk om vi skulle fornærme ham. Det er best å holde munn. Og igjen vanker det tips.

Fire på halv seks

Etter noen uker borte, fremstår huset vårt som et paradis. Nå er det tid for å bearbeide jetlaget med beina på bordet og TV-en på favorittkanalen. Men det eneste vi får inn, er grusbanen.

Så jeg ringer TV-selskapet. — Still inn paraboltallerkenen på fire på halv seks, sier mannen på kundeservice. Ikke fem på halv og ikke tre på halv? - Nei, nøyaktig fire på halv, insisterer han. Kundebehandleren sitter i

Vi tør jo ikke antyde at sjåføren burde hjelpe oss, for tenk om vi skulle fornærme ham. Det er best å holde munn. Og igjen vanker det tips.

Skåne, høres det ut som, og et stykke ut i samtalen kjenner jeg at det er veldig langt fra Sør-Sverige og opp til taket mitt. Og jeg kommer ikke til å klatre opp dit, uansett om fire på halv seks sikkert er en helt logisk beskjed for noen ytterst få mennesker som liker å skru på paraboler. Så Skånemannen må bestille en montør til meg. Det er ikke gratis, og det er ikke fort gjort heller. Så tiden går. Men på Sørlandet har jeg lært å beherske meg: jeg ringer like blid etter tre døgn (!) og sier med sammenbitte tenner at nå håper jeg du kan komme og sette den tallerkenen på fire på halv seks, altså, så jeg kan se nyhetene.

Syndige varer

Kjøleskapet er også tomt etter en lang ferie. Jeg står der i kassakø i butikken til helga, og har unnet meg både gjærbakst og annet godt som ikke står på 5-om-dagen-listen. De luftige og syndige varene løftes forsiktig opp på båndet, i god avstand til de tunge og mer hverdagslige tingene. Da kommer straffen: jenta i kassa moser herlighetene bak poser med poteter og kartonger med melk, og jeg prøver desperat å få orden på varene jeg har betalt for, men som betjeningen nå vitterlig har ødelagt. Og kanskje sier jeg «ooops, kan du stoppe båndet» litt forsiktig, mens jeg skynder meg å pakke så jeg får minimalisert ødeleggelsene. Men hever jeg stemmen og krever min rett? Neppe.

Jeg er så ansvarlig ellers at når jeg først er på hotell, har jeg knapt nok kapasitet til en liten furuskog, om ikke jeg skal ta innover meg hele regnskogen. Så jeg bruker alle håndklærne og slenger dem på gulvet.

For kunder i Norge vil være greie og høflige, og vi vil ikke lage bråk. Tiden arbeider likevel for endringer i våre krav til de mest selvfølgelige tjenester. Tanken på at lærere skulle yte service overfor foreldre og elever, for eksempel både med å informere om planer for semesteret og lage tilpassete opplegg for den enkelte elev, var temmelig fjern for få år siden. For ikke å snakke om Televerket, som ble møtt med en respekt next to Kongehuset. For hva gjorde vi da vi bestilte telefon eller måtte ha en servicemann på besøk? Alle over 30 år vet svaret: vi tok fri fra jobben, og så ventet vi til oppdraget ble utført, om det så betød timer og dager i håp om at det snart ble vår tur. Ingen kunne finne på å klage!

Servicefortiden

Vi henger fremdeles litt igjen i servicefortiden når det gjelder noen bransjer. I helsevesenet, for eksempel. Der er det nesten alltid forsinkelser! Og det godtar jeg, for når jeg endelig kommer inn til doktor’n, er jeg så nervøs for å fremstå som en hypokonder at jeg ikke kunne finne på å si noe om dårlig tidsstyring. Det er ikke lenge siden folk pynta seg skikkelig når de skulle til legen, så stas var det. Jeg kan huske at mormor tok permanent og slo til med blått hårvann når månedens høydepunkt hos legen stod for tur. For ikke å snakke om på sykehus: da ble alle pasientene inspisert av sykesøstrene i forkant, dynene ble glattet, damene pyntet seg så godt de kunne og satt som tente lys i sengene, klare for å bli sett et par minutter av Legen med stor L. Å, det var rene legeromanen!

Jeg ringer TV-selskapet. - Still inn paraboltallerkenen på fire på halv seks, sier mannen på kundeservice. Ikke fem på halv og ikke tre på halv? - Nei, nøyaktig fire på halv, insisterer han.

Alle ansvarlige hverdagsmennesker må ha en motpol, og her er min: hotellopphold.

Noen kloke hoder har studert gjesters adferd, og de sier at når man bor på hotell, så bare må man rote på rommet. Det stemmer! Det er simpelthen en naturlov at vi forlater sengen uoppredd, og blir misfornøyd dersom vi kommer tilbake og den ikke er stram som i en militærleir. Det er utenkelig å re opp selv. Bukser, skjørt og undertøy: de bare slenger vi over stolryggen og lar Bibelen ligge alene i en av de altfor mange skuffene og skapene.

Bruke håndklær på nytt

Og så var det håndklærne! Det står en lapp på badet at dersom jeg vil redde regnskogen, kan jeg bare henge de opp og bruke dem på nytt. Men jeg er så ansvarlig ellers at når jeg først er på hotell, har jeg knapt nok kapasitet til en liten furuskog, om ikke jeg skal ta innover meg hele regnskogen. Så jeg bruker alle håndklærne og slenger dem på gulvet, og så tramper jeg barbeint rundt på dem hvis jeg har lyst, og føler meg ulydig og uansvarlig. Dog med en bitteliten dårlig samvittighet.

Jeg har et innspill til hotelldirektørene, fra meg og tusenvis av andre jenter: badehetta. Den kan dere fjerne nå. Hvis man er på hotelltur med partneren, er det neppe noen garanti for en romantisk kveld å iføre seg den. Og er man alene, gir den heller ingen luksusfølelse. De fleste er penere uten.

Så dropp den og spar litt plastavfall. Da føler vi oss litt ansvarlige, også på hotell.

God helg!