Den foreløpig siste resolusjonen fra FNs sikkerhetsråd om Midtøsten har nummer 1701, og gjelder våpenhvilen mellom Israel og Hizbollah. En skjør fred har senket seg over grenseområdene mellom Israel og Libanon, men resolusjonen fører neppe til noen permanent løsning på konflikten. FN-styrken UNIFIL forbereder seg nå på å ta imot forsterkninger. Inntil 15.000 soldater skal sammen med den libanesiske hæren overta kontrollen i Sør-Libanon. Norge har tilbudt seg å bidra til den fredsbevarende styrken, men mange vestlige land er betenkt. For dette blir et krevende og meget farlig oppdrag. Det kan ikke være fristende for noen regjering å sende sine soldater inn i det høyeksplosive området. Et av hovedkravene i resolusjon 1701 er at Hizbollah skal avvæpnes. Hvordan det skal gjennomføres, er vanskelig å se for seg. Frankrike har sagt ja til å lede FN-styrken, forutsatt at det kommer garantier fra den libanesiske regjeringen om at Hizbollah blir avvæpnet. En slik garanti foreligger ikke. Libanons forsvarsminister har tvert imot uttalt at regjeringshæren ikke vil gjøre forsøk på å avvæpne militsen. Her ligger en kime til mer konflikt. Hizbollah har i over en måned denne sommeren stått imot angrep fra den israelske militærmaskinen. Organisasjonen har lidd smertelige tap, men hylles i hele araberverdenen for ikke å ha latt seg knekke av overmakten. At Hizbollah, med kraftig styrket selvtillit, skal la seg avvæpne, er utenkelig. Dermed kan FN-resolusjonen 1701 bli en av mange som ikke bringer konflikten nærmere en fredsløsning, men snarere det motsatte. Hizbollah har under krigen brutt folkeretten ved å sende raketter mot sivile israelske mål. Israel har svart med voldsomme gjengjeldelser, som i stor grad har rammet sivile på libanesisk side. Også det i strid med folkeretten. Både Hizbollah og Israel har bedrevet ren terror. I ettertid stiller stadig flere israelere også spørsmål om måten krigen ble ført på. For et par uker siden erklærte George W. Bush og Tony Blair at det var for tidlig med våpenhvile, fordi krigen kunne by på nye muligheter til å presse gjennom avgjørende endringer i hele regionen. Det slo ikke til. Igjen har vi fått bevis for at terrorisme ikke kan nedkjempes med overlegen militærmakt. Strategien har hittil bare ført til at moderate krefter må vike for de ekstreme. Det virker mer og mer sannsynlig at eventuelle løsninger på konflikten i Midtøsten er å finne ved forhandlingsbordet.