Dagfinn Høybråten har skrevet en viktig bok, og det sier jeg ikke fordi jeg er andrekandidat til Stortinget for partiet i Oslo. Boken er viktig fordi den plasserer pengene på sin rette plass i forhold til livet, og det er det ingen andre politikere som har noe å si om i disse krisetider. «Pengene eller livet» er bokens tittel, som henspiller på barndommens cowboylek. Men poenget er pengene og livet.
Finanskrisen har mange årsaker – som i alle fall ikke jeg forstår – men en viktig av dem er grådighet. Det har liksom vært helt i orden at folk i finanssektoren skulle kunne profittere uten å tenke på etikk. Det som gjaldt, var maksimal profitt på kortest mulig tid, og om man solgte såkalte «produkter» som var så kompliserte at ingen egentlig kunne vurdere risikoen, spilte det ingen rolle, for selgeren fikk sin provisjon. Vi vanlige mennesker som har trodd at bankrådgivere var rådgivere for oss, for våre interesser, ble ofte lurt på denne måten.
Pengene ble et mål og ikke et middel i en ekstrem grad de siste årene, også i Norge. Hvorfor har det blitt nærmest «naturlig» at en næringslivsleder skal tjene mye mer enn oss andre? Hva er det han eller hun gjør som tilsier fem-seks ganger høyere lønn enn det andre har, opsjoner, og bonuser? Det viser seg jo at disse menneskene slett ikke har tatt noen risiko mer enn vi andre, tvert om får de «fallskjerm» hver gang de får sparken.
Penger er ikke et mål, men et middel til det gode samfunn. Dette er hovedaksen i Høybråtens bok. Han plasserer pengene i forhold til livet og dets verdier: For det første må vi gjenoppdage hvordan en bærekraftig økonomi er innrettet, skriver han. Pengene er oljen i maskinen; uten olje går den ikke, oljen er en nødvendig innsatsfaktor, men ikke hovedsaken. Maskinen er det viktige – dvs. samfunnet – og hva maskinen kan utrette. Økonomien er underordnet det felles gode, som er politikkens mål. De gamle grekere som oppfant demokratiet kalte det for summum bonum, «det høyeste gode».
Ordet økonomi på gresk betyr rett og slett husholdning, det er privatsfærens system for å sørge for de materielle ting vi trenger for å kunne leve det gode liv, utover det materielle. Det som har skjedd de siste årene i vårt eget økonomiske system er det motsatte: det gode liv, som er basert på bærekraftig økonomi, er blitt helt glemt bort. Livskvalitet er blitt til levestandard.
Alle verdier skal kunne telles, fordi alt skal kunne settes ut på anbud eller måles. Den blinde troen på anbudspraksis for alle ting går Høybråten til felts mot i boken. Omsorg kan måles i en viss grad, men ikke i sine vesentligste aspekter. Men det verste ved dette er at det billigste alternativet velges i et slikt system, uansett konsekvenser.
Faren her er innlysende: Dårlig statlig omsorgstilbud til for eksempel eldre må ikke erstattes av private aktører som er profittmotivert. Hvis slike aktører skal brukes, må de ikke primært drive for pengenes skyld, selv om de skal ha en rimelig fortjeneste. Her er den viktige forskjellen på penger som middel og mål. Frivillige organisasjoner er motivert av saken, ikke av fortjenesten, og det er derfor veldig viktig å stimulere til en sterk sivil sektor i Norge. Dette er parallelt til skolepolitikken: ja, friskoler er viktige, men profittbaserte skoler er ikke det vi vil ha.
Markedet er en god tjener, men en dårlig herre, sies det. I dag har finansmarkedene blitt herren inntil det hele løp løpsk, og nå må politikken tre tilbake der den skal være, som herre over økonomien. Men hvordan? Her er det skille mellom sosialismens statsstyring og liberalismens markedstro. Mens den ene mener at staten skal styre uten hensyn til hvordan dette griper inn i det sivile samfunn, er den andre ideologien basert på at markedet regulerer seg selv.
Kristendemokratiet er en tredje vei ideologisk sett, basert på at samfunnet bygges nedenfra. Det er mennesket som kommer først, og mennesket er ikke alene, men er naturlig sosialt og lever derfor i samfunn med andre, først og fremst i familien, men også i det sivile samfunns mange organisasjoner, kirkesamfunn, etc. Staten har ingen rolle her annet enn der den trengs til å hjelpe, for eksempel der en familie ikke fungerer. Dette kalles noe langt og vanskelig – subsidiaritetsprinsippet – men det er samme ordet som subsidie, altså støtte eller hjelp. Dette prinsippet, sammen med solidaritetsprinsippet, utgjør den kristendemokratiske nøkkelen til forholdet mellom stat og individ, og begrenser også politikkens rolle i samfunnet.
Det kristendemokratiske svar på finanskrisen er derfor et klart ja til statlig redning av det som er fornuftig å redde. I en krisesituasjon som nå kommer subsidiaritetsprinsippet til anvendelse – økonomien trenger hjelp. Det betyr ikke at staten skal overta økonomien. Tvert imot skal den ivareta seg selv – mer velferdssamfunn enn velferdsstat – og her kommer verdiene inn på en helt genial måte.
Mangelen på etikk startet krisen, altså den personlige mangel på etikk. Han som solgte «råtne lån», han som solgte andres gjeld, den som solgte aksjer for provisjonens skyld, den som kjøpte aksjer for kortsiktig profitt uten tanke på bedrifters verdiskapning, osv. Vi kjenner det også i hverdagen, dette forfallet i håndverkertjenester – der man får inntrykk av at poenget er at regningen blir størst mulig – og i den evige kampen for å få enkel service på det man har kjøpt. Før var det service og yrkesstolthet i næringslivet. Nå er det mye hverdagshumbug og utnyttelse.
«Penger er ikke viktig når man har dem,» sier et annet ord. Når jobben kan ryke og usikkerheten siger inn, er det kun dette som gjelder: Man må sørge for seg og sitt, og her har politikken er helt klar rolle. Derfor er jobb nr. 1 å sikre jobb, og å utvikle en bærekraftig økonomi. Men utover dette, hva med livet?
Her er bokens viktigste bidrag: den setter som ingen annen norsk politisk bok det materielle i forhold til det immaterielle. Det er andre ting enn sedler og mynter som avgjør våre liv og dets innhold. Andre norske partier har lite å si om menneskesyn, mens KrF noen ganger synes å ha for mye. Men denne boken er konkret på det ikke-materielle området: Menneskeverdets absolutthet betyr konkret likeverd for syk, gammel, handikappet, ufødt, dødende – men vi ser at dette like menneskeverdet graderes mer og mer i vårt samfunn. Her er familien igjen så viktig. Nettopp da de fleste politikere helst ikke vil definere den eller anerkjenne dens viktighet – og omsorg kan gis av andre – er det likevel de nære som kan gi kjærlighet.
Høybråten analyserer derfor familiens viktighet som «det lille samfunnet» som er unikt for barn, slekt og de eldre. Familienes betydning er ikke noe nytt under solen, men i dagens Norge så fremmedgjort og politisert at det er forfriskende å lese en politiker som genuint er opptatt av familiens grunnleggende og praktiske betydning.