Denne uken demonstrerte flere tusen politifolk i svarte uniformer i Oslo. Det har skapt reaksjoner. Forbundsleder Arne Johannessen innrømmer da også at å marsjere i uniform i hovedstadens gater slik det skjedde onsdag, er brudd på reglementet om bruk av uniformen.
For en arbeidstakerorganisasjon er det selvsagt legitimt å vise misnøye og kjempe for bedre arbeidsvilkår for sine medlemmer. Noe Politiets Fellesforbund også har gjort sammenhengende de siste månedene. Samtidig er det slik at forbundets krav hører hjemme i tarifforhandlinger. Kampen må kjempes der, slik andre forbund og organisasjoner må gjøre.
Når Politiets Fellesforbund velger å fortsette kampen med stadig mer omstridte metoder, kan det feste seg et inntrykk av at organisasjonen ikke er interessert i å følge spillereglene i arbeidslivet. Som yrkesgruppe har politiet som oppgave å sørge for ro og orden i samfunnet, og ulovlige aksjoner kan fort slå tilbake på politiet selv.
Forbundsleder Arne Johannessen har som frontfigur lagt seg på en tilsynelatende uforsonlig linje. Han har gått høyt på banen og bidratt til å skape et fiendebilde av motparten. Slik sett har han ikke bare gjort det vanskelig for myndighetene å komme politiet i møte, han har også gjort det vanskelig for forbundet å komme seg ut av konflikten med hevet hode.
Vi kan skjønne Politiets Fellesforbunds frustrasjon og irritasjon – ikke minst med bakgrunn i direktivet om hviletidsbestemmelsene. En ytterligere opptrapping av konflikten vil likevel ikke bringe partene nærmere hverandre. Derfor må aksjonene avblåses. Det påhviler begge parter et ansvar for å komme i dialog. Ikke minst politiet har mye tape på at konflikten ikke løses. Det begynner allerede å tære på både sympatien for og tilliten til politiet i opinionen.