Ifølge rapporten defineres 85.000 barn her i landet som fattige.
I lys av at FN nylig igjen kåret Norge som verdens beste land å bo i, er rapporten et tankekors. At så mange tusen barn lever under fattigdomsgrensen bør være en vekker for våre politiske myndigheter.
Under valgkampen i 2005 ble Bondevik II-regjeringen utsatt for massiv kritikk for å ha gjort for lite for å bekjempe fattigdommen her i landet. SV-leder Kristin Halvorsen lovet at om de rødgrønne fikk velgernes tillit, skulle SV sørge for å fjerne fattigdommen. Det handlet bare om politisk vilje, understreket hun. Men i løpet av fire år med de rødgrønne økte antallet fattige – stikk i strid med Halvorsens løfter.
Fattigdom i Norge innebærer ikke nødvendigvis at barn sulter eller mangler et sted å bo. Det handler mer om muligheten til å delta på lik linje med jevnaldrende i aktiviteter på fritiden. På grunn av lav inntekt har ikke familien råd til å betale hva det koster – for eksempel innen idrett eller kultur. Også skolen har egenandeler på en del av tilbudene. Barn som ikke får delta i aktivitetstilbud på grunn av familiens dårlige økonomi, blir lett stigmatisert – og de står i fare for å bli sosialt ekskludert.
Ifølge fattigdomsrapporten kommer mange fattige barn fra hjem hvor foreldrene har ikke-vestlig bakgrunn. Ekstra urovekkende er det at disse barna ikke får delta sammen med andre barn på arenaer som er viktige for integreringen. Ekskluderes de i barndommen, vil det gjøre integrering senere i livet enda vanskeligere. Sosial deltagelse er første bud for en vellykket integrering.
Ulike regjeringer har hatt bekjempelse av fattigdom som et satsingsområde. Likevel har resultatene uteblitt. At titusener av barn lever under fattigdomsgrensen er en skamplett for et rikt land som Norge. Det er like uholdbart som det er ubegripelig. Konsekvensene for det enkelte barn kan være dramatiske – og i et samfunnsmessig perspektiv er det ødeleggende at barn frarøves muligheten til deltakelse og utvikling.