Det er på grunn av deres vurderingsevne både generelt og i konkrete politiske saker vi sender dem til nasjonalforsamlingen. Da er det skuffende å se hvor raskt evnen til å tenke klart for manges vedkommende forsvinner når den siste lønnsslippen nærmer seg.
I gårsdagens VG kommer det fram at en rekke folkevalgte mottar dobbelt lønn etter at de har takket av på Stortinget. De får ventelønn fra nasjonalforsamlingen ut oktober, selv om de allerede har begynt i ny jobb. Åslaug Haga (Sp), Olav Gunnar Ballo (SV), Carl I. Hagen (Frp), Thorbjørn Jagland (Ap) og Øystein Djupedal (SV) er blant de fremtredende representantene som på denne måten bidrar til å svekke de folkevalgtes omdømme.
Felles for dem som uttaler seg er at de overhodet ikke ser noe problematisk i dette. Tvert imot provoseres Olav Gunnar Ballo av at temaet i det hele tatt bringes på bane og kaller det «smålig». For alle oss andre er imidlertid det mest smålige i dette spørsmålet de fremtredende eks-politikernes forhold til egen lommebok.
Stortingets etterlønn er ment å skulle være en håndsrekning til folkevalgte som står på bar bakke etter et dårlig valg. Mange har ingen jobb å gå tilbake til og trenger en viss tid på å områ seg. Et slikt sikkerhetsnett er godt for både den enkelte representant og for vårt demokrati som sådan, fordi det bidrar til å bedre rekrutteringen til landets fremste folkevalgte arena. Men da skulle det bare mangle at de folkevalgte som ikke har behov for en slik ordning, sier den fra seg.
Det gjør ikke saken bedre at etterlønnen kommer på toppen av pensjonsrot og andre frynsegoder i det siste. Til sammen skaper disse sakene inntrykk av folkevalgte som skaper gode særordninger for seg selv, og at disse ordningene opprettholdes helt til det ytre presset blir for stort. Da er plutselig alle de folkevalgte tilsynelatende enige om hvor uheldige de samme ordningene har vært.
Etterlønn for stortingsrepresentanter er en god ordning. Men skal den kunne forsvares, må politikerne vise langt bedre skjønn enn de nå har gjort.