Det fremgår av et forskningsprosjekt ved Høgskolen i Hedmark. 104 skoler er kartlagt i undersøkelsen VG omtalte i går.
Forskningsprosjektet avdekker at andelen elever som får spesialundervisning er størst på 9. klassetrinn i ungdomsskolen. Det bør være en alvorlig tankevekker for regjeringen og Skole-Norge. For dette samsvarer ikke med et uttalt mål om at innsatsen overfor barn og unge som sliter i skolen skal settes inn tidlig i skoleløpet. Tidlige tiltak, når grunnleggende ferdigheter skal læres, er en forutsetning for å oppnå resultater.
Det brukes 7-8 milliarder kroner hvert år på spesialundervisning i skolen. Med tanke på at norske elever faller gjennom sammenlignet med jevnaldrende i andre land i internasjonale tester, er det på høy tid at fokus rettes mot hvordan disse pengene blir brukt.
Finland plasserer seg i toppen på de samme internasjonale testene. I vårt naboland i øst settes ressursene inn så tidlig som mulig overfor barn med lærevansker — før problemene hoper seg opp. Her i landet har det til sammenligning vært en markant økning av spesialpedagogisk hjelp fra barneskole til ungdomstrinn de siste årene.
Et annet moment er at elever i norsk grunnskole heller ikke får så mye hjelp som de trenger. Sakkyndige vurderer hvor mange timer den enkelte elev har behov for, men regelen er at antall omsøkte timer skjæres ned til bortimot det halve på grunn av trange budsjetter.
Mye tyder på at dårlige norske resultater i internasjonale undersøkelser som PISA har direkte sammenheng med hvordan skolen tar seg av elever som har problemer. Når hjelpen kommer sent, og i tillegg er for liten ut fra faglige anbefalinger, bør det ikke overraske at resultatene uteblir.
Rapporten fra Høgskolen i Hedmark bør inngå i kunnskapsminister Bård Vegar Solhjells pensum. Og han kan studere erfaringer fra Finland. Når vi vet hvor viktig det er at spesialundervisningen blir satt inn tidligst mulig, bør han ikke nøle med å vurdere den finske modellen for norsk skole.