Omdømmebygging og mykere jobbstart skal ifølge departementet sørge for at kirken får og beholder nok prester. Fornyings-, administrasjons— og kirkeminister Rigmor Aasrud har akkurat lagt fram en tiltaksplan for rekruttering til presteyrket, noe som i seg selv er positivt og svært akutt. Prestekrisen er ikke fremtiden, den er her nå, med full tyngde. Det tror jeg arbeidsgiversiden og arbeidstakerorganisasjonene er skjønt enige om.

Tiltak som nevnes er å kommunisere Den norske kirke som en attraktiv arbeidsplass. I vårt eget bispedømme er det satt i gang et eget rekrutteringsprosjekt blant ungdom, som er et positivt initiativ. Det snakkes også om at en skal utvikle innføringsprogrammer for nye prester, for å beholde dem i prestejobb, samt hente prester fra andre land.

Som hovedtillitsvalgt og relativ ung prest (30 år) i Agder og Telemark bispedømme, er jeg også svært opptatt av rekrutteringsproblematikken. En utfordring som er aktuell for Agder og Telemark bispedømme, men også for kirken som helhet, er at store deler av presteskapet kan gå av med pensjon innen få år, uten at rekrutteringen til yrket kompenseres tilsvarende. Gjennomsnittsalderen for landet som helhet er i dag rundt 50 år, og vil stige ytterligere fremover. Ser en på det lave tallet uteksaminerte ved bl.a. Menighetsfakultetet og Universitetet i Oslo, er det skremmende fremtidsutsikter hvis ikke radikale grep gjøres.

For Fagforbundet teoLOgene er det et klart uttalt mål å opprettholde en kirkelig betjening i hele landet. I dette byggverket kalt folkekirken, er prestetjenesten hel elementær. Foruten denne tjenesten, ingen dåp, ingen begravelser, ingen vielser. En krise i prestetjenesten er derfor også en krise for folkekirken. Folk skal ha krav på å få døpt sine barn, begravet sine kjære, uavhengig om du bor i Kristiansand, Åmli eller andre steder.

Vi i Fagforbundet teoLOgene er positiv til rekrutteringstiltak som fremmes for prestetjenesten. Men «å snakke opp prestetjenesten», som statsråden oppfordrer så varmt til, er overhodet ikke nok. Tvert imot kan det oppleves for oss som står i yrket, som en svært ensidig og naiv tilnærming til problemfeltet, hvis det ikke følges opp med økonomi. Ingen av oss ønsker selvfølgelig å svartmale et yrke vi elsker og ser en stor samfunnsmessig verdi av. Dette blir en til det banale ofte anklaget for, som fagforening i kirken. Mange prester er, slik jeg ser det, kanskje for redd for å snakke sant om sin arbeidssituasjon, i redsel for å «skremme bort» unge prestespirer.

Det vi og andre i yrket faktisk opplever, er en stor arbeidsbelastning, dårlig vikardekning ved sykdom (vel dokumentert), et lønnsnivå som ennå ikke står i forhold til et svært lang profesjonsstudie med stort studielån, selv om det er gjort noen små grep for enkelte grupper.

Dette er faktorene som er helt avgjørende for den kritiske situasjonen prestetjenesten står oppe i. En kommer altså ikke utenom økonomiske ressurser, for å unngå «lekkasje» til andre aktuelle yrker, både innenfor offentlig og privat sektor. Lønnsnivået for prester, tatt i betraktning utdanningslengde og nivå, er ennå altfor langt bak sammenlignbare grupper i det offentlige. Hvem gidder egentlig å ta en seks års lang utdannelse, med stort studielån da?

Det er tid for bevilgning, Aasrud. Ingen har derved hevdet at presten skal være lønnsledende i staten. Det dreier seg faktisk om noe så jordnært som et anstendig lønnsnivå. Da først tar en utfordringene reelt på alvor, og vi kan rekruttere inn i en prestetjeneste som er levedyktig, på lang sikt. Hvis en fortsatt ønsker at vi skal ha en operativ landsdekkende folkekirke, da?