Arven etter den pietistiske og ortodokse teologen Ole Kristian Hallesby lever. Det kristen-konservative miljøet har samlet seg til kamp mot avkristningen av Norge og opptrer blant annet med egen webside under adressen kristenfolket.no. Her dyrkes og formidles påstander, oppfatninger og forestillinger som kan ledes direkte tilbake til den innbitte kulturkampen Hallesby førte på vegne av kristenfolket for over 70 år siden. Fremdeles blir det hevdet med patos og blanke øyne at de rød-grønne ødelegger den kristne kulturarven. Ja, noen går så langt i sitt angstbiteri at de hevder at kristne blir forfulgt i Norge.
Da svarer jeg: aldri tidligere har Norge vært sterkere forankret i den kristen-humanistiske tradisjon enn i dag. Våre fordringer og oppfatninger om rettferdighet, likhet og nestekjærlighet preger samfunnets holdninger og handlinger i alle ledd. Vårt engasjement for verdens fattige. For utjevning av levekår. Vårt strev for å verne natur og miljø. Vår redelighet og etikk i forvaltning og næringsliv. Alt har sin forankring og henter sin inspirasjon fra nettopp den kristen-humanistiske tradisjon. Takket være vår kulturarv blir de politiske partiene målt mot og får sin troverdighet bestemt av hvordan de lykkes med å bekjempe fattigdom, urett og annen diskriminering. Dette er vår bærende og dominerende kulturtradisjon og som de aller fleste bekjenner seg til.
Men det eksisterer også en annen kulturtradisjon i Norge. Den som forsvarte tradisjonen med å skille mellom ekte og uekte barn. Den som nektet gjengifte etter skilsmisse. Den som forlangte at kvinnene skulle tie i forsamlinger. Som motsatte seg med alle krefter at kvinner kunne vigsles til prester. Som fordømte homofile. Og som stakk sin moralistiske pekefinger inn i alle menneskelige relasjoner og lot betennelser og sår få væske seg. Den som dømte og fordømte.
Kultur og holdningskampen i Norge er vel så intens som den generasjonen før oss deltok i. Og i likhet med tidligere tider følger den ikke de tradisjonelle partiskillene. Skillet går mellom ortodokse og liberale oppfatninger og kommer i dag som i går tydeligst til uttrykk i spørsmålet om staten skal være sekulær. Skal den offentlige skolen drive kristen forkynning? Skal barnehagene ha kristen formålsparagraf? Er det riktig at homofile skal få sitt ekteskap anerkjent på lik linje med heterofile?
Generasjonene før oss kjempet for at de såkalt uekte barna ble anerkjent og fikk sine rettigheter lovfestet. At homofili ikke skulle være straffbart og at skilte kunne få lov å gifte seg på nytt i en kirke. Motstanden mot disse reformene grodde seg sterke og trivdes og ble organisert i all hovedsak fra kristen-konservative miljøer og blant ortodokse teologer. Lakmustesten blir da som følger: har vi fått et mindre eller mer humant samfunn etter at de ortodokse tapte sin makt?
Hvordan bør vi innrette oss slik at vår egen og neste generasjon kan vokse opp i et samfunn som er tilsvarende humant og harmonisk, lik det samfunnet vi selv er vokst opp i? Nylig kom jeg over et fotografi av en landskamp i fotball mellom Norge og Danmark, trolig fra midten av femtiårene. Fotografen har rettet linsen mot publikum, sikkert for å vise den voldsomme interessen og oppslutningen landskampen hadde. Det som derimot vekker min interesse er ikke antallet tilskuere, men bildet av en grå homogen masse av frakker og hatter. Alle ser helt like ut! Det konforme og homogene femtitall kan etter mitt skjønn ikke få en bedre illustrasjon.
I dag er virkeligheten ganske annerledes. Det flerkulturelle samfunnet er en realitet og det er alt annet enn homogent og konformt. Forskjelligheten gir tyngde og retning mot en sekulær stat. Vi må derfor aktivt arbeide for å tilstrebe et tydeligere skille mellom det sivile liv og statsforvaltningen enn det vi kjenner i dag. I et samfunn med ulike religioner, livssyn og kulturer må barnehager, skoler og andre offentlige institusjoner være nøytrale på områder der ulikhetene er størst. Religion og livssyn er et vitalt og sårbart område og som i størst mulig utstrekning må nøytraliseres for å unngå konflikter, diskriminering og ekskludering. Vi må danne fellesskap der fellesskap kan dannes. Fellesskap om troen på toleranse, demokrati, frihet og solidaritet.
Å skille stat og kirke har oppslutning i de aller fleste kristne miljøer i Norge. Et slikt skille er etter min oppfatning en avgjørende forutsetning for å mestre utfordringene som det flerkulturelle samfunnet stiller. Det er maktpåliggende å etablere en statskikk som er inkluderende, tolerant og religionsnøytral. Dette burde ikke være truende mot noen. En lang rekke land, deriblant Frankrike har for lengst løst sine offisielle bånd til kirke og religion. Men ingen kan vel mene at religionsutøvelsen har forvitret av den grunn og at kristendommen er svak og usynlig i Frankrike?
Det hvitknokede angstgrep om Bibelen og bannbullene mot det moderne og tolerante, har kjennetegnet de kristen-konservative og ortodokse miljøene i årtier. Blant muslimer, jøder, hinduer og andre troende finner du tilsvarende miljøer. Det ortodokse standpunkt er alltid ekskluderende. Så vel i religion som i politikk. De ortodokses jakt på kjettere og annerledes tenkende har en lang og dramatisk historie og de henter alltid sannhetsbevis fra enten Gud, Muhammed, Stalin eller Mao.
Om få år er sannsynligvis Statskirken erstattet av Folkekirken. Og kirken vil da som nå ringe inn til gudstjeneste, forrette, vie og døpe. Forkynnelsen vil hente inspirasjon fra tekst og samfunn og i høytidene vil århundrelange tradisjoner holdes i hevd. I bede— og forsamlingshusene, i frikirken, moskeen, synagogen og andre gudshus vil mennesker samles til bønn, sang og fellesskap. Alt i tråd med det beste i vår kristen-humanistiske kulturarv.
NB! Det er også Kirkevalg 14. september. Der skal representanter til Menighetsrådet og Bispedømmerådet velges. Møt fram og gi din stemme!