NRK P2s Verden på lørdag 8. november sendte en reportasje der Afrika-korrespondent Dag Bredvei var med en FN-patrulje i nærheten av provinshovedstaden Goma i det urolige østlige Kongo. Bredvei rapporterte at en indisk offiser beordret tilbaketrekning da det brøt ut kamper nær flyktningeleiren Kibati. «The situation is tense, so we have to go back to Goma». Situasjonen er spent, så vi må tilbake til Goma, sa major Chardel Charma til NRK, og overlot 75.000 flyktninger til seg selv.

FN har en styrke på 17.000 soldater i området. MONUC er den største FN-styrken i verden i øyeblikket, og det virker trygt og beroligende når vi ser tv-bilder av de hvite stridsvognene med svarte UN-bokstaver malt på siden. Men flyktningene opplever det slett ikke trygt. Denne FN-styrken gjør lite annet enn det tidligere FN-styrker har gjort; den observerer og rapporterer til New York om brudd på våpenhviler. For den hardt prøvede sivilbefolkningen i Kivu provinsen er det liten beskyttelse i dette.

Ifølge The International Rescue Committee har oppblussingen av konflikten skapt 250.000 flyktninger siden august, og 45.000 mennesker dør hver måned i krigshandlinger og av sykdommer som for eksempel kolera, som er brutt ut som følge av krigen. Kongo, det tredje største landet i Afrika, har en brutal historie. Befolkningen led ubeskrivelig under det belgiske kolonistyret. Forholdene bedret seg lite da landet fikk sin selvstendighet i 1964. Diktatoren Mobutu Sésé Seko ledet landet fra vondt til verre i tidsrommet 1965 til 1997. Fulle av galgenhumor kalte hjelpearbeidere statsformen for kleptokrati.

Laurent-Désiré Kabila, støttet av nabolandene Rwanda og Uganda, styrtet den upopulære og kreftsyke Mobuto, som flyktet til Marokko. Kabila ble heller ikke godt likt verken av Kongos egne innbyggere eller av makthaverne i nabostatene. På et tidspunkt slåss soldater fra fem naboland i Kongo. De fleste av dem var der for å sikre sine egne interesser i det ressursrike landet. Zimbabwes president Robert Mugabe sendte for eksempel tropper til Kongo for å sikre gruvene som Mugabe eide privat.

I 1999 ble en våpenhvile undertegnet i Lusaka og MONUC-styrken etablert for å overvåke våpenhvilen. Kabila ble likvidert av en av sine livvakter i 2001. Sønnen Joseph Kabila styrer nå. Han har på sett og vis klart å roe gemyttene og nabolandene har gradvis trukket sine styrker ut.

Kivu-provinsen i det østlige Kongo forble likevel urolig. Dette området har levd i unntakstilstand siden folkemordet i Rwanda i 1994, da godt over en million mennesker ble drevet på flukt. Det var morderstammen hutu som flyktet da tutsiene i Rwanda Patriotic Front kom sine stammefrender til unnsetning etter at ca. 800.000 av dem var slaktet, i de fleste tilfellene med macheter.

Selv opplevde jeg denne flyktningekatastrofen på nært hold da jeg, som NRK Dagsnytt-reporter forsøkte å beskrive hva jeg så i Goma, der ca. 6.000 mennesker døde hver dag av kolera og ble liggende i dagevis der de hadde segnet om. Mange av medlemmene av hutumilitsen Interahamwe turte ikke å vende hjem for å møte slektningene til dem de hadde drept. Fra flyktningeleirene rundt Goma trakk de seg etter hvert inn i jungelområdene lenger vest. Herfra har de i de senere år terrorisert den kongolesiske lokalbefolkningen. Kongolesiske splintergrupper, som ikke støtter Joseph Kabila, slåss i de samme områdene både mot ham og mot hverandre, og gjorde ikke situasjonen bedre for lokalbefolkningen.

Nå i høst har general Laurent Nkunda og hans National Congress for the Defence of the People (CNDP) med støtte fra Rwanda, slåss mot hutumilitsen. Igjen ser vi flyktningestrømmer, som nå ikke alltid vet hvilken vei de skal rømme. Det er ikke trygt noe sted. FN er mest opptatt av sin egen sikkerhet, og av å følge reglene. FN kan ikke gå til væpnet krig, spesielt ikke mot de kongolesiske regjerningstyrkene som også opererer i området.

Hjelpeorganisasjonene sender folk og forsyninger, mediene snakker om katastrofe og politikerne holder møter. Det samme skjedde under folkemordet i 1994. Verdenssamfunnet tok på sett og vis selvkritikk for at man ikke sendte slagkraftige styrker til Rwanda. Men nå når folk igjen dør i hundretusenvis her, virker det ikke som om politikerne husker det de sa på 90-tallet. Bare en NATO-type styrke, av det slaget som ble mobilisert på Balkan, vil kunne skape fred i det østlige Kongo. Men sjansene for at den kommer er praktisk talt lik null.

Den barske forklaringen på dette er at vesten ikke har strategiske interesser i dette området. Humanitære intervensjoner foretas bare der vi i vesten har nytte av dem. Andre steder må befolkningen klare seg på egen hånd. Dag Bredvei rapporterte på lørdag at fem millioner mennesker har dødd i Kongo de siste 10 årene. UNICEF sier at Kivu-provinsen i Øst Kongo er det stedet i verden der det er verst å være barn.