Forgjengeren Kofi Annan gikk ikke av veien for å lese USA teksten i viktige spørsmål. Ban ble sikret jobben som generalsekretær takket være solid støtte fra nettopp USA – og også Kina. Noe av forklaringen på at han opptrer forsiktig kan være frykt for å komme på kant med stormaktene.
Under Bans Norges-besøk har hans lederstil og -evne vært i fokus. FN-ambassadør Mona Juuls hemmeligstemplede notat til Utenriksdepartementet er bakgrunnen. Hun rettet bitende kritikk mot generalsekretæren. Både statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre har gjort sitt beste for å glatte over kritikken.
Den amerikanske avisen Wall Street Journal beskriver Ban Ki-moon som FNs usynlige mann. Kritikere kaller ham svak, uengasjert, passiv og fargeløs. Ikke bare har han sviktet i viktige internasjonale spørsmål. Han har heller ikke klart å gjøre noe gjennomgripende med «papirkverna på Manhattan«. Det enorme byråkratiet gjør systemet tungrodd og lite effektivt. Ban lovet reformer men har ikke klart å levere resultater.
Nå er FN heller ikke noen lett organisasjon å lede. Med 192 medlemsland som har et svært så sprikende syn på hva som er viktige globale oppgaver, er det ikke til å undre seg over at enigheten kan sitte langt inne. Alle synes å mene at FN er viktig, men når det kommer til forpliktende erklæringer og handling, mangler medlemslandene vilje til å opptre samlet. Mange land setter gjerne prestisje og egeninteresser foran FN.
Globalt er det mange store utfordringer som må løses – som klimakrisen og bekjempelse av fattigdom – og det kan kun skje gjennom forpliktende innsats. FN bør være det mest egnede forum for slike felles løft. En forutsetning for å lykkes er at verdensorganisasjonen har en toppleder som markerer seg og bruker de muligheter og fullmakter han har. Hvis generalsekretæren svikter, rammer det hele systemet. Det er så alvorlig at norske toppolitikere som har FNs beste i tankene ikke kan legge lokk på kritikken som er kommet mot Ban Ki-moon.