Midt i juli hadde lederen for Protestfestivalen, Svein Inge Olsen, et leserinnlegg i Fædrelandsvennen om sommerens store fokus på kulturkamp. Den har omhandlet både kritikk av '68-erfeminismens hardhet så vel som multikulturalismens nedgradering av tradisjonelle norske verdier. Olsen skriver at for å forstå hva det dreier seg om, må man se det i lys av at de kulturradikale har sittet ved maktens bord store deler av de siste femti årene.
Kulturelle klimaskifter har i historien hatt en tendens til å komme enten det har vært konservative eller progressive som har sementert sine posisjoner på maktens tinde og sørget for at meningsmotstandere utestenges fra «det gode selskap». Denne gangen handler opprøret om motstand mot den kulturradikale elitens vedtatte sannheter som i dag dominerer det institusjonelle Norge så vel som offentligheten.
'68-errevolusjonen innebar et opprør, nemlig venstresidens reaksjon på det daværende borgerskapets maktmisbruk. Den gangen hadde man fått nok av dobbeltmoralske kristne som var usedvanlig dyktige til å fordømme enhver som falt utenfor definisjonen av normalitet. Man gikk imot borgerskapet som hadde forfordelt egen makt på bekostning av de lavere samfunnsklasser.
Venstreintellektuelle som Michel Foucault og Max Horkheimer lot seg forarge av undertrykkende symbolsystemer de fant overalt. Nettopp behovet for å avsløre overmakten og utnyttingen av arbeiderklassen inspirerte til studentopprøret i 1968. Multikulturalismens motstand mot det tradisjonelle Europa og den naive idylliseringen av fremmede kulturer oppsto her.
Det samme gjaldt den kulturrevolusjonære feminismen. Kvinnekampen hadde fram til da ønsket å gi kvinner likestilte sosiale og politiske rettigheter. '68-erfeminismen gikk lenger og ønsket å rive ned forskjellene mellom det kvinnelige og det mannlige. Man gikk til angrep på mannen, som ble sett på som undertrykkeren, med den hensikt å rive ned hans autoritet i familien så vel som samfunnet.
Nærmere femti år senere har den aggressive feminismen bidratt til å forringe dynamikken mellom kjønnene og skapt en selvdestruktiv kjønnskamp. Over én million mennesker bor i dag alene. Norske menn velger langt oftere utenlandske kvinner som er mykere i kantene. Ny amerikansk forskning viser at identitetsbelastningene ved skilsmisse skaper langt større skader enn tidligere antatt. Det er på tide å tone ned likestillingskampen og heller dyrke det positive ved biologiske kjønnsforskjeller.
Paradoksalt nok ble de som avsatte solkongens hoff under den franske revolusjonen noen tiår senere regnet for å være verre enn aristokratiet de fjernet. De som deltok i '68-opprøret er i dag blitt selve eliten som utøver samfunnsmakt. Rollene er byttet om. Den gang gjorde man opprør mot borgerskapet, men nå er man blitt «makta» med nøyaktig de samme undertrykkende våpen i hånd som generasjonene før dem. Makt ser ut til å korrumpere, samme hvem som sitter ved roret.
I dag hånes politiske holdninger som bryter med det kulturradikale politisk korrekte ståsted. Den årelange latterliggjøringen av Frp, et politisk parti som tross alt representerer hver tredje nordmann, er et godt eksempel på dette. Likevel inkorporeres opprinnelige Frp-forslag uten at partiet gis takk for noe som helst, nå sist med justisminister Knut Storbergets forslag om at utenlandske kriminelle bør sone i egne hjemland. Carl I. Hagen ble møtt med hoderystende motstand den gangen for mange år siden da han sa nøyaktig det samme. Forsker Asle Toje sier i Aftenposten 26. juli at i Norge er det en lang rekke spørsmål hvor den folkelige høyresiden har advart, mens den kulturelle overklassen har brukt sine krefter på å stenge dem ute av debatten.
Når landets beste for lenge ofres på særinteressenes og lobbyvirksomhetenes alter, oppstår en frustrasjon på folkets vegne som gir seg utslag i kulturkamp. Demokrati handler jo nettopp om respekt for ulike meninger og innebærer en toleranse som ikke bare i teorien, men også i praksis, tillater forskjellighet. Med dagens påfallende trange meningsrom er det bekymringsverdig å betrakte normoppløsningstendensene, både på det moralske og kulturelle plan. For å sitere forfatter Nina Witoszek i «Verdens beste land»: Det liberale demokratiets innebygde selmordsimpuls sparker beina under nasjonal stolthet, selve fundamentet som i 1814 gjorde landet til en stat. Under slike tilstander får man lyst til å kreve erstatning, ansvarliggjøring og dom over kulturradikalismens historieløse forakt for sin egen kulturelle tilhørighet.
For når '68-erne satte seg til, selvsikre på sin nyvunne makt, da har de stadig valgt som Robespierres samtid å mobbe annerledestenkende. Man ler av dem som tror på Gud og åndelighet, dvs. 70 % av befolkningen. Statskirkens dogmatiske lære politiseres og omformes til en sosialdemokratisk folkekult som står langt fra tradisjonell kristendom. I «Between naturalism and religion» kritiserer den verdenskjente tyske filosofen Jürgen Habermas sekulære stater for å nedtone tradisjonell moral og etikk. Han mener at det liberale samfunnet ikke har en tilstrekkelig moralsk drivkraft til å motivere borgerne til empati og nestekjærlighet uten å ty til den religiøse etikken. Han sier at sekulariseringteoriene tok feil da de påsto at til mer moderne liberale stater ble, til færre ville tro på Gud.
Dagens legalisering av egoisme gjennom oppmuntring til hedonistisk livsførsel utgjør en bekymringsverdig utvikling. Det samme gjelder de nedgraderende holdningene til gamle mennesker, motvilje mot å diskutere alvorlige etiske spørsmål som abort, nedprioriteringen av nasjonalt forsvar og stolthet over egne kulturverdier. De kulturradikalers verdirelativisme har gått så langt at det nærmest ikke er tillatt å uttrykke stolthet over å være etnisk norsk.
Professor Sigurd Skirbekk etterlyser i «Nasjonalstaten» en sterk nasjonal og historisk solidaritet. Han sier at en nasjonalstat er avhengig av en felles plattform med moralske og kulturelle kvaliteter. Uten et fornyet fokus på dette forsvinner velferdsstatens grunnlag. Nettopp her ligger behovet for en fornyet kamp mot «makta».