Usain, Usain, Usain, ropte 80.000 taktfast.

Man skulle tro at man befant seg midt i tjukkeste Kingtston, men Olympiastadion i London er langt unna den jamaicanske hovedstaden. Likevel ble Usain Bolt hyllet som om han var britenes egen sent søndag kveld. Det var helt enormt å være vitne til.

9,63 suste han inn til i et løp der det før start var litt spenning til om kanskje landsmannen Yohan Blake kunne slå ham. Men nei! Bolt knuste sin egen olympiske rekord fra Beijing OL med fem hundredeler, og presterte det nest raskeste løpet på kloden gjennom tidene.

Etterpå ble han hyllet som den gigantiske stjernen han er. Sølvvinner Blake jublet nesten like mye etter å ha prestert 9,75. Like bak der kom amerikaneren Justin Gatlin på 9,79. 100 meter-finalen er en av verdens desidert største begivenheter – uansett idrett. Her i London er interessen for OL enorm. Nesten uansett hvilken øvelse vi snakker om er det stinn brakke. Ja selv håndball, som britene knapt vet hva er, samler fulle arenaer.

Kanskje derfor ikke så rart at ikke et eneste av de 80.000 setene var ledig på Olympiastadion i går. Slik var det også lørdag kveld da britene vant tre friidrettsgull på under én time. En magisk aften der jeg fikk frysninger på ryggen både da Mohammed Farah spurtet inn til OL-gull på 10.0000 meter – og da hele stadion sang nasjonalsangen for friidrettsyndlingen Jessica Ennis´ gull i sjukamp.

Likevel er det noe helt spesielt med 100 meter. Det var så det dirret i luften da jeg kom inn på Olympiastadion i går. Billettprisene var skyhøye. De dyreste billettene kostet 725 pund, eller nesten 7000 kroner. Jeg tør ikke tenke på hva folk har betalt for billettene på svartebørsen.

Men interessen for 100 meter ser ikke ut til å ha noen grenser. Alle har et forhold til løping. Og enklest av alle løpsøvelser er 100 meter. Søndag kveld var det også 1500 meter. Henrik Ingebrigtsen gjorde en rå prestasjon da han sikret seg finaleplass – etter et lureløp. Der gjaldt det ikke bare å løpe fort, du måtte også være taktisk klok. På 100 meter derimot, handler det utelukkende om å løpe fortest. Kort og godt.

Friidrettens største stjerner er som oftest de råeste sprinterne, i alle fall har det vært slik siden jeg fikk opp øynene for friidrett da Carl Lewis vant OL-finalen i 1984. Siden har jeg også hørt mye om den svarte amerikaneren Jesse Owens legendariske OL-gull foran Hitlers øyne i Berlin i 1936. Ellers er det nok å nevne Ben Johnson, Linford Christie, Maurice Green og Justin Gatlin. Vi husker dem alle sammen, enten de har hatt rent mel i posen – eller ikke...

Doping har ridd friidretten som en mare. Derfor er det uhyre sjeldent vi ser verdensrekorder lenger, og dermed har noe av sjarmen med idretten blitt borte. Men populariteten til 100-meteren holder stand, og vel så det. Trolig har den aldri vært større enn nå.

Det kan vi først og fremst takke Usain Bolt for. Ikke bare oppfører han seg som en stjerne. I går showet han nøyaktig slik han pleier – før han løp inn til OL-gull. I tillegg har han skapt en etterlengtet forventning om verdensrekorder etter å ha slettet de gamle i både Beijing-OL i 2008 og i Berlin-VM året etter.

Faktisk var jeg på Olympiastadion i Berlin da jamaicaneren fosset inn til 9,58 – og siden er dét idrettsøyeblikket jeg har skrytt mest av å ha sett live.

Det ble ikke verdensrekord i går. Men du verden for en opplevelse det var.