Reportasjen satte imidlertid ord på et forhold som mange nok har observert i sitt stille sinn, men som er lite omtalt: Arbeidslivet er blitt mye mer nådeløst enn før.Den som har noen år bak seg i yrkeslivet, vil gjerne huske en kollega som ikke fungerte 100 prosent. Kanskje var det et fysisk handikap, kanskje et rusproblem som ble holdt noenlunde i sjakk i arbeidstiden, kanskje mentale skader fra krigen. Men vedkommende fikk gå der og gjøre sin lille dont. Arbeidsgiver, som følte et ansvar både overfor det konkrete medmennesket og overfor samfunnet, tok seg råd til å beholde en lite produktiv medarbeider. Og vedkommendes voksne kolleger skjønte også hva dette dreide seg om, selv om det kanskje kunne oppstå gnisninger fra tid til annen.Ikke mer. Kravene til effektivitet, inntjening og alltid oppdatert kompetanse er blitt så harde at ingen som vil overleve i næringslivsjungelen, kan tillate seg å ha ansatte som ikke yter fullt.Årsakene ligger i det allmenne og generelle kravet om stadig mer materiell velstand, kombinert med en globalisert økonomi hvor alt vi produserer i konkurranseutsatt sektor, måles mot hva det koster å fremstille i andre markeder. Mangan produsert i Grenland konkurrerer med like god mangan fremstilt i Kina.Følgene er ikke minst den voldsomme økningen i tallet på uføretrygdede vi har sett de siste årene. Selv et arbeidsmarked som skriker etter ledige hender, har ikke klart å snu denne tragiske trenden. Og særlig for unge mennesker er det destruktivt ikke å komme i jobb.Vår lille reportasje satte også ord på et annet, mildt sagt tankevekkende forhold: Når A3 Ressurs henvender seg til arbeidslivet på vegne av en potensiell arbeidstaker som har gått gjennom en grundig, profesjonell kompetansekartlegging, og som vil bli fulgt aktivt opp i lang tid etter ansettelse, så er holdningen langt mer åpen i privat enn i offentlig sektor. «Det er så mye fokus på hjemler, stillingsbanker for de som måtte være overflødige, fagforeningshensyn og den slags», lyder omtalen av dagens offentlige sektor.Det overrasker oss ikke, dessverre. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør. I stedet for å sette arbeidsvillige mennesker til oppgaver hvor de tross alt kan yte noe, sender én offentlig etat dem heller tilbake til en annen, hvor de i verste fall blir gående uvirksomme.