Det har i lang tid vært kjent at samferdselsmyndighetene har arbeidet for å bruke redusert fart som virkemiddel til å gjøre noe med alle ulykkene på det norske veinettet. Derfor henger vi også med når det foreslås å sette ned fartsgrensen til 70 der vi har dårlige og smale europa— og riksveier. Vi er også med på at en grense på 30 kilometer i timen kan være bra i mange tettbygde strøk.Men det blir unektelig noe rart når den siste tilveksten til veinettet i landsdelen, den svært rette og brede parsellen av E 18 mellom Grimstad og Arendal, ikke skal kunne tåle en fart på 90 kilometer i timen. Det er også et tankekors at den første motorveiparsellen i Vest-Agder gjennom Søgne skal skiltes ned fra 90 til 80. Rett nok begynner denne veien nå å virke noe gammelmodig, litt smal som den er og med kryss i plan, men vi må ikke glemme at denne veien ble bygd som første del av en strategi for realiseringen av en ny og fremtidsrettet stamvei gjennom landsdelen.Skal vi få det tidsmessige veinettet vi er forespeilet, og i tillegg kunne ta oss rimelig raskt fram på det, må det forventes at vi også skal kunne bevege oss med noe fart på det. Det er greit med 70 på dårligere riksveier, men E 18 og E 39 må bygges for å kunne skiltes til 90 og 100 kilometer i timen. Det er tross alt fremtidens åre for gjennomgangstrafikk gjennom landsdelen vi her snakker om, og selv med fartsgrenser på 90 og 100 km/t vil vi ligge under et vest-europeisk gjennomsnitt for tillatt fart.Erfaringer fra våre naboland har da også vist at fart ikke er alt, det er en rekke andre forhold som også påvirker trafikksikkerheten, forhold som vi ikke har gitt godt nok akt på her hjemme, særlig gjelder dette fysisk utforming av veiene og utskilling av ulike trafikantgrupper. I forbindelse med den pågående hovedveiutbyggingen gjennom Kristiansand er man i så måte i ferd med å begå en tabbe ved at fjern- og lokaltrafikk ikke i tilstrekkelig grad er skilt.Beslutningen om ikke å etablere lokalvei ved siden den nye E 18 østover fra byen, en lokaltrafikk som kunne vært ledet over den gamle Varoddbrua, er etter vår mening en beslutning vi må slite med ettervirkningene av i flere tiår fremover. Om da ikke noen snur i siste øyeblikk og innser at siste ord ennå ikke behøver å være sagt om en lokalvei fra Bjørndalssletta til Timeneskrysset. På lokalveien kunne vi så ha kjørt i 70 eller 50, alt etter som, mens fartsgrensen på den nye firefeltsveien kunne vært 90.Det går ikke raskt med veibyggingen i vår del av landet. Og selv om utsiktene til fortgang nå er lysere enn på lenge, befinner vi oss altså snart i den paradoksale situasjon at ingen av de to-felts motorveiparsellene vi har klart å karre til oss på Sørlandet, tillates for en fartsgrense på 90 kilometer i timen. Mens vi står midt oppi planleggingen av flere nye veistrekninger, nedgraderer vi samtidig hastigheten på de beste veiene vi nylig har bygd. Det er underlig samferdselspolitikk.